Under er teksten som tilhører utstillingen. Ved å lese teksten, så vil man få samme innsikt i utstillingen som hvis man ser plakatene med bilder og tekst beskrivelser.

Fra Hadamar til Løvebakken

La oss bli kvitt dem!

Velkommen til en reise i historien.

Velkommen til virkeligheten bak en ideologi om et samfunn uten funksjonshemmede. Hadamar sykehus var en av flere anstalter der funksjonshemmede møtte sitt holocaust. I 1941 ble 10.070 barn og voksne med funksjonsnedsettelser drept av helsepersonell ved Hadamar. Mer enn 200.000 funksjonshemmede ble i årene 1939-1945 myrdet fordi Det tredje riket mente de ikke hadde livets rett. I tillegg ble minst 375.000 mennesker tvangssterilisert for å forhindre at det skulle bli flere av oss.

De fleste har hørt om Auschwitz, men ikke om Hadamar og Grafeneck, anstalter der funksjonshemmede møtte sitt holocaust. Etter krigen har verden fortiet at nazistenes gasskamre og andre massedrapsmetoder først ble prøvd ut og brukt på funksjonshemmede, før jøder, homofile, sigøynere og andre ble ofre for det samme vannvidd. Verden har glemt at naziregimet så på funksjonshemmede som en økonomisk belastning, og som en trussel for det ariske arvematerialet. At vi ble sett på som mindreverdige «Untermenschen».

Innledningsvis forsøkte nazistene å skjulte denne bestialiteten bak påstått «barmhjertighet med de syke og lidende». Eutanasi betyr direkte oversatt «Den vakre død». Det var dessuten ofte utdannet helsepersonell som sto for drapene. Leger og sykepleiere, som bygger sin utdanning og yrkesutøvelse på idealene om å behandle, lindre og helbrede sykdom, var i Hitlers regime aktive deltakere i forsøket på å utrydde funksjonshemmede.

Utstillingen du nå skal se, er et bidrag til å bryte tausheten rundt dette. Utstillingen er i regi av ULOBA – en virksomhet som eies og drives av funksjonshemmede. Funksjonshemmede som alle ville blitt myrdet, om vi hadde levd i Tyskland for 60 år siden.

«Aldri mer!» sier verden. Aldri mer?

• Hvorfor blir funksjonshemmede fortsatt holdt nede og stengt ute, både økonomisk og utdanningsmessig, sosialt og kulturelt?
• Hvorfor kan drap på funksjonshemmede barn og voksne fortsatt kamufleres som «barmhjertighetsdrap»?
• Hvorfor er det slik at et stort antall fostre med funksjonsnedsettelser hvert år fjernes?
• Hvorfor får talspersoner for aktiv dødshjelp stadig sterkere vind i seilene?
• Hvorfor blir funksjonshemmede fortsatt sett på som økonomiske byrder for fellesskapet?
• Hvorfor bruker det offentlige Norge fortsatt egne regnskap og budsjetter for folk som de karakteriserer som «særlig kostnadskrevende individer»?
• Hvorfor går de gjeveste Oscar-statuettene i 2005 til filmer som framstiller drap på funksjonshemmede som kjærlige handlinger?

Kan vi være trygge? Eller ser vi sporene fra Hadamar?

Del I: Det som skjedde

«Euthanasie» – mordene i Hadamar

I.1 Drapsanstalten Hadamar med krematoriets rykende pipe, 1941 Den 13. januar 1941 kom de første transportene med psykiatriske pasienter og psykisk utviklingshemmede mennesker fra Landesheilanstalt Eichberg til den nyopprettede drapsanstalten Hadamar ved Limburg. Pasientene ble etter noen få timer gasset i hjel og likene ble kremert. Fram til august samme året omkom mer enn 10.000 mennesker i gasskamrene på Hadamar sykehus. Dødsårsakene ble forfalsket og kalt «Euthanasie» dvs. aktiv dødshjelp. Gjerningsmennene skrev kaldt og nøkternt i sine rapporter om «desinfeksjon», og pasientene ble sammenlignet med skadedyr.

I.2 «Euthanasie»-forordningen til Adolf Hitler, Berlin 1939 Den «offisielle» starten på de systematiske drapene på pasientene ved det Tyske Rikes «Landesheilanstalten» kom på grunn av den såkalte «Euthanasie»-forordningen til Adolf Hitler. Før denne forordningen var det allerede begått massemord på syke mennesker i Pommern og Westpreussen. Diskusjonen om realiseringen av «Tilintetgjørelse av uverdige liv». («Vernichtung lebensunwerten Lebens») kom i gang så sent som i juli 1939. Først i oktober samme året underskrev Hitler en hemmelig forordning på privat brevpapir, uten å ta hensyn til rettsnormer og myndigheter. Av den grunn ble en kopi av brevet først sendt til Riksjustisminister Dr. Franz Gürtner den 27. august 1940 etter påtrykk av ovennevnte. Brevet ble overlevert av riksleder Philipp Bouhler. Tilbakedatering av forordningen til den 1. september 1939 skjedde bevisst. Krigen, som også var begynnelsen på tilintetgjørelsen av de europeiske jødene, muliggjorde på samme måte «korstoget» mot syke og funksjonshemmede som ikke skulle ha noen plass i det seierrike Tyskland. Forordningen hadde ikke noen rettsgyldighet. En lov om dødshjelp for uhelbredelige syke ble diskutert helt fram til høsten 1940, men deretter forkastet av Adolf Hitler som mente det var nødvendig med fullstendig hemmeligholdelse. Selv om mordaksjonen var illegal også etter nasjonalsosialistisk rett, så grep likevel ikke rettsmyndighetene inn, bortsett fra noen få modige dommere. Men disse hadde ingen suksess.

I.3 Philipp Bouhler Riksleder Philipp Bouhler (1899-1945) var leder for Førerens kanselli og var helt siden 1925 medlem av NSDAP. Han var ansvarlig både for drapene på funksjonshemmede barn i forbindelse med den såkalte «Kindereuthanasie» og for drapene på klientene ved institusjoner i følge «Euthanasie»-forordningen. Bouhler deltok også i tilintetgjørelsen av jødene i Polen. I 1945 begikk han selvmord.

I.4 Karl Brandt Professor Dr. Karl Brandt (1904-1948) var siden 1934 Hitlers personlige lege. Også han var ansvarlig for drapene på funksjonshemmede barn i forbindelse med «Kindereuthanasie». I 1942 ble han forfremmet til «Generalkommissar» for Sanitäts- und Gesundheitswesen. I denne posisjonen var han spesielt ansvarlig for mordene på klienter fra institusjoner og sykehus fra utbombede byer i 1943/44. Sengene skulle frigjøres for å brukes til sårede tyske soldater («Aktion Brandt»). I 1947 ble Brandt dømt til døden som krigsforbryter og henrettet året etter.

I.5 Tiergartenstrasse 4 i Berlin, 1940 Ledelsen for «Euthanasie»-aksjonen hadde sitt hovedsete i Tiergartenstrasse 4 i Berlin siden februar 1940. (I dag er dette adressen til Den Tyske Filharmonien). Mordaksjonen fikk navnet etter sin adresse. Den ble kalt «T4-aksjonen».

I.6 Organiseringen av «Euthanasie-aktionen» Under ledelse av Bouhler og Brandt ble det i samarbeid med Innenriksministeriet opprettet fire delorganisasjoner med villedende navn for å gjennomføre drapene: «Die Gemeinnützige Stiftung für Anstaltspflege,» som sørget for personell. «Die Reichsarbeitsgemeinschaft Heil- und Pflegeanstalten» (RAG) som organiserte og kontrollerte utfylling og godkjenning av klientenes papirer. «Die Gemeinnützige Kranken-transportgesellschaft» (Gekrat) som transporterte de som skulle drepes til drapsanstaltene. «Die Zentralverrechnungsstelle Heil- und Pflegeanstalten» (ZVSt) som gjorde opp for omkostningene for de som skulle drepes.

I.7 Utfylt meldeskjema fra Landesheilanstalt Haina 4.7.1942 Per 1. juli 1940 måtte samtlige pasienter som led av Schizofreni, Epilepsi, Lues, utviklingshemning, Encephalitis, Huntington syndrom og andre nevrologiske kroniske tilstander, og som hadde oppholdt seg i institusjoner minst 5 år sammenlagt meldes til «Reichsarbeitsgemenschaft Heil- und Pflegeanstalten». I tillegg skulle de som var innlagt som «kriminelt sinnssyke» meldes.

I.8 Oppfordring fra direktøren ved Landesheilanstalt Haina via Landeshauptmann Traupel til å bearbeide meldeskjemaene fortest mulig, 5. juli 1940 Fristene for å fylle ut meldeskjemaene ble meget korte for å understreke sakens viktighet og for å hindre mulig motstand. Presset fra Innenriksministeriet ble formidlet til lederne ved institusjonene.

I.9 Liste over sakkyndige for aksjon T 4 Over 60 såkalte medisinsk sakkyndige ble beordret av «Reichsarbeidsgemeinschaft» til å se gjennom de ferdig utfylte skjemaene fra institusjonene. Deres minus- eller plusstegn (det røde «+» tegn sto for «Euthanasie») avgjorde liv eller død for en pasient som de sakkyndige aldri hadde sett. De sakkyndige ble betalt etter arbeidets omfang. På denne måten vurderte en lege hele 15.000 skjemaer fra april til desember 1940.

I.10 T4-eksperten Friedrich Mennecke ca. 1940 Dr. Friedrich Mennecke (1904 – 1947), medlem i NSDAP og SS fra 1932, lege fra 1935 og fra 1939 også direktør for Landesheilanstalt Eichberg im Rheingau. Denne Landesheilanstalt ble brukt som «mellominstitusjon» for pasienter på vei til drapsinstitusjonen Hadamar. Fra april 1941 inneholdt anstalten i tillegg en såkalt fagavdeling for å drepe funksjonshemmede barn. Dessuten ble det drept et ukjent antall pasienter i Eichberg. Mennecke som siden 1940 var sakkyndig i aksjon T4, var fra 1942 også involvert i seleksjon av KZ – fangene i forbindelse med drapsaksjonen «14f13». Minst 2500 mennesker ble offer for hans virksomhet som medisinsk sakkyndig. 1947 ble han dømt til døden. Kort tid etter døde han i tukthuset Butzback. Dødsårsaken er ukjent.

I.11 «Euthanasie-aktionens» drapsanstalter i det Tyske Riket. Fram til august 1941 ble over 70.000 mennesker drept av gass ved tilsammen seks drapsinstitusjoner. Den første drapsinstitusjonen ble opprettet i januar 1940 i Grafeneck ved Reutlingen. Deretter fulgte Brandenburg, Hartheim, Sonnenstein ved Pirna og Bernburg. Hadamar var den siste av disse institusjonene og den avløste sykehuset i Grafeneck som drapsinstitusjon.

I.12 Kontrakt for overtagelse av byggninger og eiendom på Landesheilanstalt Hadamar til «Stiftelsen», 8. januar / 15. februar 1941. I 1883 ble det opprettet en forbedringsanstalt i Hadamar, som i 1920 overgikk til å bli «Landesheil- und Erziehungsanstalt». At valget som «T 4-anstalt» falt på Hadamar, berodde sannsynligvis på en gunstig trafikkmessig beliggenhet samt et spesielt engasjement for utryddelspolitikk rettet mot syke og funksjonshemmede.

I.13 Hadamar og «mellominstitusjoner» De syke og funksjonshemmede som skulle drepes ble flyttet fra sine institusjoner til såkalte «mellom-institusjoner» for å skjule hensikten ved forflytningen. Pasientene oppholdt seg bare noen få dager i mellominstitusjonene, og de fikk dårlig stell og pleie. For å skaffe plass til de nyinnflyttede var de opprinnelige beboerne av mellominstitusjonen de første som ble drept i Hadamar. Det ble opprettet flere såkalte mellom- eller gjennnomgangsinstitusjoner rundt «Euthanasie-institusjonen» Hadamar. De tjente som vente- og samlingsplass for de som skulle drepes.

I.14 Oversendelse av flyttelister for pasientene ved Landesheilanstaltene Berzirkverbandes Kassel ved «Gemeinnützige Krankentransport-gesellschaft» 10. april 1941 Til sammen 1200 pasienter ble transportert.

I.15 Skriv fra Landesheilanstalt Herborn i forbindelse med «misforståelser» ved flytting av kvinnelige pasienter fra Merxhausen, 26. mai 1941

I.16 Sykepleiere fra Merxhausen på Herborner jernbanestasjon under pasienttransport 30. mai 1941. Pasientene ble sendt med buss og tog fra sine opprinnelige institusjoner til mellominstitusjonene. De ansatte (sykepleiere) som fulgte dem returnerte omgående. Den 29. og 30. mai i 1941 ble det flyttet tilsammen 506 kvinnelige pasienter fra Landesheilanstalt Merxhausen ved Kassel til mellominstitusjonene i Eichberg og Herborn.

I.17 Regning fra Landesheilanstalt Merxhausen over utgifter for transport av pasienter til Herborn den 29. og 30. mai 1941, og den 10. desember 1941

I.18 Busser fra «Gemeinnützige Transportgesellschaft» foran Landesheilanstalt Eichberg 1941 Fra mellominstitusjonene (her Eichberg) ble pasientene fraktet videre med egne busser til Hadamar. Vinduene i de grå bussene var dekket eller malt over slik at tilfeldige forbipasserende ikke skulle se de som var sammenpakkede inne i bussene. Likevel ble det fort kjent at bussene transporterte de som skulle drepes.

I.19 Heil und Plegeanstalt Hadamar, tilbakeblikk (1947) Bildet som ble tatt i forbindelse med etterkrigsprosessen viser ennå garasjen bygget av tre bak hovedbygningen hvor bussene kjørte inn. Herfra førte en gang direkte inn i «sykehuset». Bussenes parkering og gangen til hovedhuset var slik konstruert at ingen utenforstående kunne se pasientene.

I.20 Kjelleretasjen i T4-Anstalten Hadamar 1947. Skisse Personene ble drept i løpet av få timer i Hadamar. De måtte først kle av seg, så ble de fotografert. Deretter ble de overfladisk undersøkt av legene for at disse senere skulle kunne finne en passende dødsårsak. Etterpå ble pasientene ført til gasskammeret i kjelleren.

I.21 Hadamar Gasskammer 1990 Gasskammeret i Hadamar er det eneste i sitt slag som i dag finnes i sin opprinnelige form. Gasskammeret var kamuflert som et dusjrom. Omtrent 1 meter opp på veggen var det installert en perforert gassledning som var koblet til gassflasker i naborommet. Gjennom hull i ledningene sivet den dødelige karbonmonoxyd-gassen ut. I et rom på 14 kvm, lukket med en ståldør, ble opptil 60 mennesker gasset i hjel samtidig. Gjennom et lite vindu i veggen kunne legene betrakte dødsakten som varte i flere minutter. Etterpå ble rommet ventilert før legene og vaktene gikk inn. En ansatt (øyenvitne) ved Hadamar fortalte 1946: «Jeg kikket gjennom vinduet og så 40 – 45 menn som langsomt døde. Noen lå på gulvet, andre lå sammensunkne og mange hadde munnen oppe som om de ikke fikk luft. Måten å dø på var så plagsom at man ikke kan snakke om en human dødsmåte. Jeg fjernet meg etter 2-3 minutter fordi jeg ikke orket å se lenger og ble dårlig.»

I.22 Disseksjonsbenk i Hadamar 1990 Gulltenner og hjernene ble tatt ut fra likene til utvalgte menn, kvinner og barn. Hjernene ble sendt for forskningsformål til de medisinske forsknings-instituttene ved universitetene i Würzburg og Frankfurt am Main.

I.23 3 drapsoffer i Hadamar 1941

I.24 Friedrich Berner, 1937. Passfoto Friedrich Berner (født 1904) var fra mai 1941 visedirektør og sjeflege ved T-4-Anstalten Hadamar. I egenskap av sin stilling var han den som åpnet gasskranene. Tidligere hadde han vært røntgenspesialist ved Universitetet i Frankfurt am Main. Han ble drept under den annen verdenskrig mens han var sjeflege i det tyske «Luftwaffe».

I.25 Hans Bodo Gorgass, (1946) Dr. Hans Bodo Gorgass (født 1909) var fra juni 1941, altså bare 32 år gammel, «dødslege» i Hadamar. I 1947 ble han dømt til døden for mord på minst 1000 mennesker. Straffen ble omgjort til livsvarig fengsel og i 1958 ble Gorgass benådet av den hessiske Minister-presidenten August Zinn. Etter frifinnelsen arbeidet han som vitenskapelig medarbeider i et farmasøytisk firma.

I.26 Günther Hennecke, 1937 Dr. Günther Hennecke (1912-1943) fikk først i 1939 sin legetittel. Allerede i 1940 var han T4-lege i drapsanstalten Grafeneck. Derfra ble han i januar forflyttet til Hadamar.

I.27 T4-ansatte på en dampbåttur De T4-ansatte i drapsanstaltene ble etter avbruddet av gassmordene i august 1941 beordret til Polen. Der spilte de en sentral rolle ved bygging og drift av tilintetgjørelsesleirene i Belzec, Sobibor og Treblinka. Der ble også gasskamrer kamuflert som dusjrom og vaktmenn utgav seg som medisinsk personell. En del av de T4-ansatte (tilsammen 92 personer) var ansvarlig for «Aktion Reinhard» som var målrettet med sikte på drap av jøder.

I.28 Brevveksling mellom Landesheilanstalt Merxhausen og moren til en kvinne som ble myrdet i Hadamar august/september 1941 Datteren var blant de kvinnene som 30. mai 1941 ble sendt fra Merxhausen til Herborn. Det stereotype svaret lød: «…etter forordning fra Riksforsvars-kommisaren overført herfra». Dette viser at T4 brukte krigssituasjonen som hadde oppstått til egen nytte for å kunne flytte på folk uten for mye protester.

I.29 Dødsattest for Catharina Sofie Charlotte B. 5. februar 1941 Fra januar til august 1941 fantes en egen borgerlig myndighet for T4-organisasjonen «Hadamar-Mønchberg.» Nesten alle opplysningene på dødsattestene ble forfalsket.

I.30 Statistikk over desinfiserte personer i det så kalte Hartheim-Dokumentet (1942) Statistikken som ble laget av Generalkommisaren for Sanitäts-und Gesundheitswesen (Karl Brandt) ble etter krigen funnet i et skap på drapsanstalten Hartheim. Det kommer fram at det ble drept 70.273 personer, derav 10.072 i anstalten «E» dvs. Hadamar. Det var planlagt 70.000 drap, og på hver 1000 innbygger i det tyske riket var det forutsatt et «Euthanasie»-dødsfall. Dokumentet inneholder konkrete beregninger over innsparinger av matvarer som følge av drapene.

I.31 Informasjon fra Landesheilanstalt Haina (Hessen) om fortsettelsen av meldeskjema-aksjonen, 8. desember 1941. Med avbruddet av gassmordere i august 1941 ble «Euthanasie»-programmet til Hitler på ingen måte stoppet. Fram til 1945 fulgte mordaksjoner på pasienter ved hjelp av medikamentforgiftninger og underernæring. Tallet på dødsanstalter øket (i Hessen ved siden av Hadamar, Landesheilanstalt Eichberg og Heilerziehungsanstalt Kalmenhof) og gruppen av offer for dødsaksjonene ble mer og mer omfattende. De berørte var gamle, soldater og tuberkulosesyke og kvinnelige tvangsarbeidere. Leger, sykepleiere og pleiere på stedet bestemte over liv og død. Fluktforsøk, tyveri, oppsetsighet, motstand og uro, sengevæting, onani eller homoseksualitet kunne bety døden for en anstaltsbeboer.

I.32 De ansatte ved Landesheilanstalt Hadamar, (1942) Fram til krigssluttet ble i tillegg til de 10.000 gassoffrene, over 4.000 mennesker drept i Hadamar. I spissen for anstalten stod direktør Alfons Klein (1909-1946) her i midten på bildet. Han var en absolutt skruppelløs og brutal representant for den nasjonalsosialistiske tilintetgjørelses-politikken. Klein var utlært meieriassistent, men på grunn av at han sto under myndighetenes vern sto han likevel over sjeflegen i makt. I årene 1943-44 ble også helt sunne og friske halvjødiske barn drept. Klein ble dømt til døden 1945 og ble henrettet 1946.

I.33 Adolf Wahlmann og pleiere, (1945) Dr. Adolf Wahlmann (1876-1956) var fra 1942-1945 sjeflege på Hadamar. Han bestemte sammen med pleiepersonalet hvem som skulle drepes. Pasientene ble drept med dødelige doser av legemidlene Luminal, Veronal eller Trional. I forbindelse med at 43 kvinner døde i Hadamar 1942, skrev Wahlmann: «Etter min nasjonalsosialistiske innstilling kan jeg ikke gå inn for å sette inn medisinske tiltak til å forlenge livet til disse for det menneskelige samfunnet fullstendig ubrukelige individer. Spesielt i den nåværende tid i eksistenskampen vår hvor vi trenger hver eneste seng for de mest verdifulle av folket vårt» Dr. Wahlmann ble dømt til livsvarig fengsel men ble benådet i 1953.

I.34 Sykesal på stasjon 1B i Hadamar, (1945) På denne sykesalen ble i årene 1943/44 bl.a. tvangsarbeidere som hadde fått diagnosen tuberkulose drept. De syke oppholdt seg ofte bare en eneste natt i Hadamar.

I.35 Kirkegården på Heilanstalt Hadamar, (1947) Menneskene som ble drept i Hadamar i årene 1942-45 ble gravlagt i massegraver på anstaltskirkegården. Hver grav er merket med et nummer som kjennetegner en massegrav.

Barnemordene på Eichberg og Kalmenhof.

I.36 Forordning om meldeplikt for misdannede nyfødte, (1939) I forbindelse med «Euthanasieaktionen» (fra 1.9.1939) ble også barn som var på institusjoner drept. Barn, spesielt spedbarn og småbarn som ikke var på institusjoner, ble drept i en «Sonderaktion». Jordmødrene fikk et pengebeløp for hvert misdannede barn de meldte fra om. Fram til 1945 ble ca. 5000 barn drept på denne måten.

I.37 Werner Catel, (1974) Prof. Dr. Werner Catel (1894-1981) var leder av Universitetsklinikken i Leipzig. Han var opptatt med å planlegge «Kinder-euthanasien» og opptrådte som en av tre medisinsk sakkyndige ved barnemordene. Han ga, selv etter 1945, ikke avkall på sine rasistiske overbevisninger, men gikk fram til sin død inn for å drepe funksjonshemmede barn. Etter at han flyktet fra Leipzig i 1946, ble han i 1947 leder av «Landeskinderheilstätte Mammolshöhe» ved Kronberg i Taunus. 1954 ble han kalt til professor ved Universitetet i Kiel.

I.38 Spesialavdelinger for barn i det Tyske Riket. Det ble opprettet såkalte «Kinderfachabteilungen» ved sykehus og i Landesheilanstalten med formål å drepe barn. Anstaltene skulle ge et inntrykk av at disse barna fikk en særlig god pleie og behandling, men i virkeligheten ble barna etter kort tid drept med medikamenter.

I.39 Anbefaling til fru Alwine P. om å la overføre sitt barn til spesialavdelingen for barn i Eichberg, 10. november 1943

I.40 Barakk. Sannsynligvis «Gebäude der Kinderfachabteilung» i Eichberg på 1920-tallet I denne avdelingen ble fram til 1945 minst 430 barn drept. Avdelingen hadde gjennomsnittlig plass til 30 barn. Avdelingen var terapeutisk bedre enn de andre avdelingene på institusjonen. Såsnart et barn, etter en «observasjonstid» på noen dager eller uker, ble vurdert til ikke å kunne bli bedre, innhentet ledelsen på avdelingen, Dr. Schmidt, en «behandlingsfullmakt» fra T4-sentralen i Berlin, og deretter kunne drapet på barnet finne sted. Drapene tjente bl.a. til hjernanatomisk forskning ved Universitetet i Heidelberg.

I.41 Walther Eugen Schmidt, (1939) Dr. Walther Eugen Schmidt (1911-1970) medlem av NSDAP siden 1930, var fra 1941 overlege og leder på spesialavdelingen for barn og fra 1942 også visedirektør på Landesheilanstalt Eichberg. Like før slutten av krigen planla han å sperre inne og sulte i hjel de pasientene som ennå var i live. I 1946 ble Schmidt dømt til livsvarig fengsel, i 1951 ble straffen satt til syv år, i 1953 ble han løslatt fra fengslet.

I.42 Behandlingsfullmakt fra komitéen for «Erfassung von erb- und anlagebedingten schweren Leiden» for barna Horst Sch. og Bernhard Heinz W., 29. januar 1945

I.43 «Reichsausschusskinder» i Landesheilanstalt Eichberg, (1941) Bildene stammer fra et album som pasienten og avd.hjelpepleier Ballast ga i gave til Dr. Schmidt. Den første delen av albumet viser bilder av levende barn, andre delen viser bilder av de drepte barnas hjerner. I prosessene etter krigen ble bildene brukt som bevismateriale mot Schmidt og Mennecke.

I.44 «Her skinner sola der den mørke skyggen» Nassauer Volksblatt fra 9.3.1938 Kalmenhof i Ildstein i Taunus var fra starten i 1888 helt til 1933 en moderne spesialpedagogisk institusjon for såkalte «idiotiske» barn. I 1933 ble den satt under oppsyn og lederen ble erstattet av en nasjonalsosialist. 1941 var Kalmenhof en av mellominstitusjonene på veien til Hadamar. Samme året ble det opprettet en spesialavdeling for barn på stedet og mer enn 600 barn ble drept. De som ble beskrevet som «fortsatt leveverdige» måtte jobbe for Wehrmacht (militæret) fra begynnelsen av krigen. Det ble påvist tvangssterilisering av 214 beboere ved Kalmenhof.

I.45 Sykehuset på Kalmenhof. Sykehuset på Kalmenhof ble opprettet i 1927. I 1941 ble det opprettet en avdeling kun for «Reichsausschuss-kinder». Barna døde etter noen få dager på grunn av underernæring og overdoser av Morfin-scopolamin og Luminal. For hvert drepte barn ble det betalt en pengepremie. I «Kalmenhof-prosessen» ble det senere sagt: «På rommene fantes det bare tresenger, ellers ingenting. Barna lå likegyldige i sine senger og var svært bleke. Det manglet håndtak på vinduene og dørene. Vindusrutene var malt hvite. På dørene til enkelte rom fantes skilter med «Adgang strengt forbudt». Mange barn visste at det skjedde drap på sykehuset og var redde for å komme dit. Det ble gravlagt opptil seks barn i hver grav for å spare plass.

I.46 Gutter på Kalmenhof med pleiere, før 1933.

I.47 Jenter på Kalmenhof med pleiere, før 1933.

I.48 Kvittering på medikament-sendinger fra T4-Sentralen i Berlin, 9.august 1944 Den dødelige medisinen, for det meste Luminal, delvis i kombinasjon med Morfin-scopolamin, ble sendt til sykehuset direkte fra Berlin. Medisinene førte ikke til døden med en gang, men til en langvarig sykelighet som til slutt endte med døden for de fullstendig avkreftede barna.

I.49 Mathilde Weber, 1987 Dr. Mathilde Weber (født 1909) var fra 1936 assistentlege og fra 1940-1944 ansvarlig lege på Kalmenhof. Som sådan var hun ansvarlig for drapene på sykehuset. I prosessen senere sa hun: «Jeg lot dem dø en naturlig død». I 1947 ble hun dømt til døden, men dommen ble opphevet 1948. I 1949 ble hun dømt til tre og et halvt års fengsel, men tilbrakte bare kort tid i fengslet før hun slapp ut.

I.50 Beskjed om dødsfall av barnet Inge B., 31. mars 1944 Barnas pårørende fikk som regel feil opplysninger. For å forhindre et besøk av foreldrene på institusjonen skjedde alltid begravelsen i massegraver, som oftest fant den sted før foreldrene ble gitt beskjed.

I.51 Rapport om liket av barnet Klaus C., 10. januar 1944 Mange foreldre var bekymret for sine barn men ble avvist med henvisning til krigssituasjonen. Hvis det lyktes dem å komme til begravelsen, ante i det minste mange at det hadde blitt begått en forbrytelse.

I.52 Emils siste brev, 11. februari 1944 Idstein, 11.1.1944 Kjære Mamma! Jeg ble svært gla over å få ditt brev. Det går fortsatt bra med meg. I dag feiret vi fødselsdag. Jeg anstrenger meg på skolen og kan allerede lese fra leseboka. En varm hilsen til min søster. Hr. Franz er vår lærer og han er far til frøken Franz. Jeg trenger en ny griffel. Hjertelig hilsen Din Emil

I.53 Beskjeden om Emil W.s død, 1944. Telegram

Tvangssterilisering, flere mord og massedrap

I.54 Lov om «Verhütung erbkranken Nachwuchses» av 14. juli 1933 Allerede før 1933 var det store diskusjoner i Tyskland om en steriliseringslov, men det fantes den gang ikke noe flertall i parlamentet for tvangssterilisering. I følge loven av den 14. juli 1933 ble det nå mulig å gjennomføre en sterilisering mot den enkeltes vilje og til nød med hjelp av politiet. Rundt 400.000 kvinner og menn ble i årene 1934-1939 offer for nasjonalsosialistisk tvangssterilisering. Mange av de tvangssteriliserte, spesielt kvinnene, døde som følge av operasjonen. Andre fikk store psykiske skader.

I.55 Justisbygningen på Schlossplatz 8 i Kassel, 1939 I 1934 ble det forordnet å opprette domstoler som skulle sikre den «friske etterslekt». Ved siden av jurister var det også leger, psykiatere og antropologer som satt i disse domstolene. Medlemmene i domstolene måtte være enig i loven om tvangssterilisering og var på denne måten i praksis partiske.

I.56 Invitasjon til institusjonsdirektørene og medisinalrådene til møte angående virkningen av loven om «Verhütung erbkranken Nachwuchs» i Kassel, 5. februar 1934 Lederne av Landesheilanstaltene og andre pleieinstitusjoner var i mange henseenden involvert i gjennomføringen av tvangssteriliseringene: De anmeldte pasienter, barn under omsorg og spesialskolebarn som arvelig syke til domstolene. Deretter var de medisinsk sakkyndige ved avgjørelsene ved domstolene, og noen hadde også egne steriliseringsavdelinger ved sine institusjoner. Institusjonsbeboere ble særlig ofre for tvangssterilisering.

I.57 Utsikt over sykehusene i Herborn i retning mot byen, omkring 1920 I 1911 ble Landesheilanstalt Herborn etablert. I perioden fra desember 1934 til juli 1939 ble 1184 påstått arvelig syke mennesker tvangssterilisert ved denne institusjonen. Begrunnelsen var for de fleste schizofreni, åndssvakhet eller alkoholisme. I 1941 var Herborn mellominstitusjon for Hadamar.

I.58 Steriliseringsoperasjoner i Herborn, 1934-1939.

I.59 Legerapport om Landesheilanstalt Haina, 1939 På grunn av den økonomiske krisen i Europa; og spesielt fra 1933, ble levekårene for institusjonsbeboerne forverret. Fra begynnelsen av den annen verdenskrig ble behandlingen ofte katastrofal. Antallet pasienter økte samtidig som det ble færre leger og pleiere og mindre matvarer og medisiner. I samtlige pleieinstitusjoner i Hessen økte antallet dødsfall betydelig sammenlignet med førkrigstiden. I Haina lå dødsprosenten på ca. 16, i andre anstalter på oppimot 50%.

I.60 Landesheilanstalt Haina, 1943/44 Landesheilanstalt Haina var helt fra 1533 et hospital for menn. I 1941 ble det sendt nærmere 600 menn fra dette hospitalet til Hadamar for å bli drept. De jødiske pasientene ved Haina var allerede i 1940 transportert bort og var blitt drept på ukjent sted. De kriminelle pasientene ble overført i 1944 til konsentrasjonsleiren Mauthausen ved Linz.

I.61 Dødsfall i Landesheilanstalt Weilmünster 1936-1944 I 1980 beskrev presten Walter Adloch levekårene ved Landesheilanstalten under nasjonalsosialismen: «De fikk kun grønnsaker og hadde konstant diaré. De hadde ikke nok sengeklær, madrassene var råtne. Fordi sengene var gjennområtne ble de døende lagt i vann i badekarene. Der fikk de den siste velsignelsen. Vannet var grønt og fullt av avføring. Menneskene var bare skinn og bein.»

I.62 Landesheilanstalt Weilmünster, 1920-tallet Landesheil- und Pflegeanstalt Weilmünster ble åpnet i 1897. I de ti bygningene var det plass til 1100 pasienter. I perioden 1944-1946 tjente Weilmünster som lasarett. Rollen som mellominstitusjon for Hadamar ble gjenstand for en rettslig undersøkelse som førte til at direktøren måtte gå av. Rapportene om mishandlinger fra pleiernes side og «hungerkurer» mot pasientene førte aldri til noen etterforskning.

I.63 Klage fra en far over behandlingen som sønnen fikk på Eichberg, 29. februar 1944 Mer enn halvparten av de syke som var innlagt ved Landesheilanstalt Eichberg mellom 1942 og 1945 døde. Institusjonen som i 1936 hadde ansvaret for pleie av 920 pasienter, hadde opptil 1800 pasienter under krigsårene. Pasientene sov på halm i saler og ganger. Ett ukjent antall syke ble drept med injeksjoner, men mange døde også på grunn av ytterst mangelfull ernæring. Uønsket adferd ble straffet med at pleierne fjernet pasientenes mat, isolering, langvarig bading, elektrosjokk eller ved å sette sprøyter som førte til brekninger med oppkast. Fra 1941 var stedet mellominstitusjon for Hadamar.

I.64 Haus Snell, 1920-tallet Fra slutten av 30-årene inneholdt bygningene bunkere, som ble bygget under Mennecke og Schmidts ledelse. Bunkerne ble brukt som fengsler. Straffeforfølgelse med opphold i bunkerne kunne vare i dager eller uker, og var også forbundet med ekstremt lite matforsyning. Bunkerne for kvinnene var mørke, trange kjellerom med kun noen høye smale lyshull og var uten vinduer. Bunkerne for menn besto bl.a. av to trange, enmannsceller med gitter.

I.65 Stedene for aksjon T4 I 1941 stoppet nazistene å drepe syke og funksjonshemmede med gas. Isteden begynte de å bruke medikamenter i et desentralisert «euthanasia» prosjekt. Minst 90 av sykepleierne og legene fra aksjon T4 ble overført til å delta i folkemordet på jødene i begynnelsen av 1942. Utnevnt til aksjon Reinhart (oppkalt etter Reinhart Heydrich lederen for SS sikkerhets-tjenesten) dannet T4 medlemmene tre utryddelsesleirer. De ble plassert i de tre polske byene Bezec, Sobibor og Treblinka. Frem til 1943 hadde legene og sykepleierne i aksjon T4 drept 1,5 – 2 millioner europeiske jøder. De ble drept i de tre konsentrasjonsleirene i Polen ved hjelp av gassen karbonmonoksid. Nesten alle de sentrale personene i Bezec, Sobibor og Treblinka var overført fra aksjon T4. I 1943 ble hovedkvarteret for aksjon T4 flyttet fra Berlin til den østerrikske landsbyen Hartheim hvor nazistene fra før hadde et gasskammer. Til slutt ble T4 styrt fra den italienske byen Trieste hvor en rismølle hadde blitt gjort om til en konsentrasjonsleir.

I.66 Christian Wirth og Gottlieb Hering Christian Wirth (avdelingssjef i Stuttgart politidistrikt og SS haptsturmfürer) var lederen for tre aksjon Reinhart leire. Frem til 1941 var han administrativ leder for T4 institusjonen i Hadamar og andre drapssykehus. Han spilte en nøkkelrolle i drapene på europeiske jøder. Fra begynnelsen av 1942 ble han assistert av Gottlieb Hering som i likhet med Wirth hadde en fortid som offiser i politiet. Mer enn 600.000 mennesker ble drept i gasskamrene i Belzec.

I.67 Franz Stangl (venstre) og Kurt Franz (høyre) foran brakkene i Treblinka konsentrasjonsleir. Av de tre aksjon Reinhart leirene, var utryddelsesleiren i Treblinka den som tok livet av flest mennesker (mer enn 900.000). Østerrikeren Franz Stangl tok over som leder av leiren i september 1942. Kurt Franz ble da assisterende leder. Han hadde tidligere jobbet i forskjellige T4 «euthanansia» institusjoner. Franz Stangl var den siste som ledet leiren etter et fangeopprør i midten av 1943. Leiren ble de gjort om til en gård. I «Treblinka rettssaken» i Düsseldorf (1965) ble Franz dømt til fengsel på livstid.

I.68 Leir leder Franz Stangl (midten) med kollegaer fra Sobibor konsentrasjonsleir. Våren og sommeren i året 1942 var Stangl leder for utryddelsesleiren i Sobibor. Leiren var da fremdeles under bygging. Etter perioden i Sobibor tok han over ledelsen av konsentrasjonsleiren i Treblinka. Fra starten i mai 1942 til 1943 ble det drept 250.000 jøder i gasskammerene i Sobibor. Som i Treblinka gjorde fangene som hadde blitt tvunget til å ta imot «pakketransporten» opprør i 1943. Flere sentrale personer i T4 ble da drept og leiren ble stengt.

I.69 Werner Dubois. Werner Dubois ble født i 1913. Han jobbet opprinnelig med jordbruk og hadde også en jobb som kjørelære. Han ble medlem av Brandenburg SS dødsbataljon og startet som sjåfør for Sachsenhausen konsentrasjonsleir i 1937. På høsten i 1939 begynte han i T4 organisasjonen hvor hans første jobb var å kjøre psykiatriske pasienter til utryddelsesleiren Grafeneck (i Wurttemberg). Han jobbet i flere T4 institusjoner hvor jobben hans var å brenne kroppene til de menneskene som var blitt drept. Han begynte å jobbe i Hadamar i januar 1941. Når de sluttet å drepe pasientene i Haadamar med gass flyttet Dubois, i likhet med mange av sine kollegaer til utryddindsleirene i Polen. Dubois deltok i utryddelsen av de deporterte jødene i konsetrasjonsleirene Belzec og Sobibor.

I.70 Lorenz Hackenholt SS Hauptscarfürer Lorenz Hackenholt jobbet for T4 i Berlin fra 1939. Blant annet var han sjåfør for Viktor Brack som var sjefsorganisator for «euthanansia» prosjektet og utryddelsesleirene Grafeneck og Pirna-Sonnenstein. I 1942 begynte Hackenholt å jobbe som operatør av maskinen som gasset til døde jødene i utryddelsesleiren i Belzec. Hackenholt fikk dekorert inngangen til gasskammeret med storkenebb-planter og inskripsjonen «Hackenholt stiftelsen». Han klarte å rømme i 1945.

I.71 Dr.med. Irmfried Eberl Personene som deltok i utryddelsen av pasienter og senere jøder var ikke bare politifolk, krematorium arbeidere og gass kammer arbeidere med også i en viss utstrekning deltok også leger. En av disse legene var Dr. Irmfried Eberl, født 1910 i Østerrike. Han jobbet i T4 siden begynnelsen av 1940. I 1940 og 1941 før han ble involvert i aksjon Reinhart jobbet han utelukkende som medisinsk ansvarlig i utryddelsesleirene i Brandenburg og Bernburg. I 1942 deltok han i oppbyggingen av utryddelsesleiren i Treblinka, som han også ledet i en kort periode. Han ble i midlertidig sparket fra jobben som leder av Treblinka siden han ikke klarte å lede leiren uten at det oppstod kaos. Etter andre verdenskrig jobbet han en liten periode som lege. I 1948 ble det tatt ut tiltale og rettssak mot han. En måned senere tik han selvmord ved å henge seg selv.

I.72 SS-Oberscharführer Heinrich Gley (venstre)/SS-Oberscharführer Gottlieb Hering (høyre) Gottlieb Hering som var født i Stuttgart i 1887 var leder for utryddelsesleiren i Belzec fra 1942 til 1943. Han styrte den helt på egen hånd. I 1940 og 1941 jobbet han i T4 institusjonene Sonnenstein, Hadamar og Bernburg som kontoransvarlig og som ansvarlig for registrering. Før han kom til Belzec jobbet han, i likhet med Hering i T4 institusjonene Graseneck og Sonnenstein. Der jobbet han som leder for sykepleierne.

I.73 SS-Scharführert Karl Frenzel (venstre) og SS-Oberscharführer Erich Bauer (høyre) ved konsentrasjonsleiren i Sobibor. Det var et stort forbruk av alkohol blant personalet i T4 institusjonene og utryddelsesleirene. I 1941 ble Karl Frenzel involvert i brenningen av de døde i Hadamar. Tilsvarende funksjon hadde han i 1943 i Sobibor. En tidligere trikkekonduktør, Erich Bauer var blant annet ansvarlig for maskinen som ble brukt i gasskamrene i utryddelsesleiren i Sobibor.

I.74 Uttalelsene til Hans Bodo Gorgab i Hadamar rettsaken i Frankfurt/Main, 24. frebruar 1947 Østerrike som ble innlemmet av Tyskland i 1938 var fullstendig involvert i «euthanansia» prosjektet helt fra begynnelsen. Dette var de gjennom Hartheim institusjonen som ligger i ved Lenz i Østerrike. Hartheim ble også brukt til å trene opp nye «draps-leger» som Hans Bodo Gorgab. Han tilbrakte noen uker her i april/mai 1941 sammen med Dr. Rudolf Lonauer, direktøren ved Hartheim. Etter dette oppholdet tok Gorgab over ansvaret for gasskammeret i Hadamar.

I.75 Dr.med. Georg Renno Hartheim var den største av seks T4 institusjonene med mer enn 18.000 drepte i løpet av årene 1941 og 1942. Dr. Georg Renno jobbet som visedirektør under Dr. Lonauer frem til 1941 og hadde allerede da testet ut drap med bruk av sovemedisiner på vegne av T4. I 1942 flyttet Renno til Rhinland for å ta over driften av «Kinderfachabteilung» (barne institusjonenen) Waldniel-Hostert. Denne institusjonen drev med noe de kalte «barne-euthanansia». I 1943 returnerte Renno til Hartheim hjor han jobbet med «Sonderbehandlung 14f13» (spesialbehandling 14f13). Dette prosjektet omfattet gassingen av 8.000 fanger fra flere konsentrasjonsleire (blant annet Dachau og Mauthausen).

I.76 Franz Stangl T4 karrieren til den østerriksk fødte Franz Stangl (som senere ledet konsentrasjonsleirene i Sobibor og Treblinka) startet i 1940 i kontorene til Hartheim slott draps institusjon. Stangl, som da var 32 år gammel, hadde tidligere arbeidet for gestapo i Linz. Siden han var på utkikk etter jobb søkte han hjelp hos det sentrale sikkerhetskontoret til riket. Han ble arrestert etter andre verdenskrig, men greide å rømme fra et østerriksk fengsel i 1947 og flykte inn i Italia og videre til Syria. I 1951 kom han til Brasil og begynte å jobbe for VW. Simon Wiesenthal klarte å identifisere han og han ble utlvert til Tyskland i 1967. I Düsseldorf ble han i 1970 dømt til livsvarig fengsel. Han døde i fengselet ett år senere.

I.77 Brev fra den medico-pedagogiske institusjonen i Scheuern til «Zentralverrechnungsstelle Heil- und Pflegeanstalten» («Det sentrale klareringskontoret for Psykiatriske sykehus») i Linz/Donau angående overførsel av pasienter til Hadamar den 30. september 1943. Med utviklingen i krigen måtte T4 se seg om etter nye lokaler for sitt hovedkvarter. Kontorene i Berlin lå nå alt for utsatt til for bombeangrep fra de allierte. «Zentralverrechnungsstelle Heil- und Pflegeanstalten» («Det sentrale klareringskontoret for Psykiatriske sykehus»), en av underavdelingene til T4 flyttet til Hartheim slott. Av sikkerhetsgrunner var ikke navnet Hartheim nevnt i postadressen. Det sentrale klareringskontoret for Psykiatriske sykehus var nå ansvarlig for alle de daglige pasientkostnadene i forbindelse med T4. Kontoret var også ansvarlig for å «klarere» nye steder og overføre pasientene fra interim institusjoner og videre til «euthanansia» institusjonene hvor de ble drept. Pasientene fra Hamburg som er nevnt her ble flyttet til Sheuern og derfra videre til Hadamar sykehus.

I.78 Brev fra «Gemeinnüttzige Stiftung für Anstaltpflege» (null-profitt stiftelsen for institusjonalisert sykepleie) i Linz (Hartheim) til Hadamar psykiatriske sykehus. I 1944 befant lønningskontorene til T4 i «Haus Schoberstein» som ligger i Weibenbach ved Attersee i nærheten av de østerrikske byen Vöcklbruck. For å skjule stedet hvor dette kontoret lå bestod adressen dit bare av en postboksadresse i Linz. «Haus Schoberstein» ble tidligere brukt som et sanatorium av T4 ansatte som hadde jobbet for «draps institusjonene» og utryddelsesleirene. Institusjonen ansatte i 1944 fremdeles nye T4 medlemmer. For eksempel ble det ansatt 5 nye sykepleiere i Hadamar.

I.79 «Risiera di San Sabba» i Trieste (Italia) Mot slutten av 1943 ble mange av de ansatte fra de leirene som ble stengt som en følge av aksjon Reinhard overført til Trieste for å få nye arbeidsoppgaver. De var fremdeles under Odilo Globocniks myndighet som til frem til da var ansvarlig for utryddelsesleiren i Lublin. Han hadde frem til nå en funksjon i SS og var også politi offiser. Når han ble overført til Trieste ble han ledende SS offiser og politi offiser. I den lokale rismølla («Risiera») i San Sabba etablerte T4 en konsetrasjonsleir som var laget for å huse jøder fra adriaterområdet. De ble herfra sendt videre til utryddelsesleiren i Auschwitz. T4 dannet en spesialstyrke for den adriatiske kyst som tok over politiansvaret i regionen. Denne gruppen kom i kamper med Yugoslaviske partisaner i Istria og Dalmatia.

I.80 Lokalene til den tidligere konsentrasjonsleiren i San Sabba (Trieste). 1966 I San Sabba hadde T4 laget et fengsel i tillegg til et sentalkontor for avhør av fanger. Det er bare noen vage henvisninger til hvilken utstrekkning drap ble foretatt her. Noen kilder viser til henrettelser med gevær, mens andre kilder viser til at det foregikk drap med gass. Imidlertidig så er det en ting som er klar. San Sabba hadde en forbrenningsovn for å brenne de døde kroppene. Denne ovnen ble dygd av T4 støperen Erwin Lambert.

I.81 Dietrich Allers I mai 1944 ble lederen for Trieste avdelingen av T4 Christian Wirth drept i kamper med partisaner. Han ble erstattet av T4 direktøren Dietrich Allers. Han ble født i 1910 og ble advokat og en høyt ansett rådgiver. Han kom i kontakt med T4 gjennom sin kontakt med en av lederne i organisasjonen Werner Blankenburg. I 1943 hadde han blitt den mest inflytelsesrike mannen i T4. Etter krigen jobbet han som advokat frem til 1968. Da ble han dømt til åtte år i fengsel. Allers døde i 1975.

I.82 Kurt Franz på oppdrag i Italia Etter at utryddelsesleiren i Treblinka ble stengt måtte Kurt Franz, i likhet med mange av sine kollegaer, se etter nye oppgaver i Trieste regionen. Bildet som viser Franz på oppdrag i Adriaterområdet er del av et fotoalbum som (i likhet med fotografiene fra Treblinka) ble kalt «glade tider».

I.83 T4 medlemmer i Trieste. Blandt annet bestående av: Erwin Lambert (venstre), Lorenz Hackenholt (4. fra høyre), Werner Dubois (3. fra høyre) og Gerhard Schneider (høyre) Noen år tidligere hadde mange av medlemmene i T4’s ledelse spilt en aktiv rolle i det tredje rikets «euthanansia» institusjoner. En av oppgavene til Erwin Lambert var å installere gasskammeret og forbrenningsovnene i Hadamar. Trieste avdelingen bestod også av Hackenholt (buss sjåfør), Dubois (ansvar for brenningen av kropper) og Gerhard Schneider som fungerte kom en kurer mellom T4 hovedkvarterene og draps institusjonene.

Del II: Bakgrunn

Rasismen – vraking av mindreverdige individer

II.1/II.2 Adolf Hitler Adolf Hitler (1889-1945) formulerte allerede i «Mein Kampf», som ble skrevet i 1923, grunntrekkene for den nasjonalsosialistiske rasepolitikken som ble en realitet i 1933. Den inneholdt den eugeniske målsettingen at bare biologisk verdifulle mennesker skulle få lov til å forplante seg, og den rase-hygienisk begrunnede avvisningen av raseblanding. Konsekvensen av det nasjonalsosialistiske regimet betydde tilintetgjørelse av mennesker av ikke arisk rase eller artbeslektet blod. Disse ble nektet å forplante seg med egen rase. De ble bevisst diskriminert i forhold til de «høyverdige» statsborgerne, og ble drept fordi de ble sett på som verdiløse og en byrde for samfunnet. I hvert tilfelle ble den enkeltes ve og vel underkastet interessene til den lovpriste rasen og herrefolket. I sine meninger grep Hitler tilbake på eugenikk og rasehygiene som hadde spredt seg særlig omkring århundreskiftet i forskjellige varianter i Tyskland og andre land som strevet etter en ny befolkningspolitikk. Deres syn var preget av en biologisering av samfunnet og mellommenneskelige forhold, og hadde Charles Darwins «Kampf ums Dasein» i dyreriket som sosialt forbilde.

II.3 «Menschliche Erblichkeitslehre und Rassenhygiene» av E. Baur, I. Fischer og F. Lenz, München 1932 Denne klassikeren ble omarbeidet flere ganger og utgitt fem ganger i tidsrommet 1921-1936/40. Annet opplag fra 1923 leste Adolf Hitler mens han satt i arrest og utarbeidet vesentlige tanker i «Mein Kampf». Boken består av 2 bind. Den første teoretiske delen inneholder kapitler av Prof. Dr. phil. Dr. med. Erwin Baur (1875-1933) om arveprinsipper, av Prof. Dr. Eugen Fischer om de forskjellige rasegrupper på jorden og av Prof. Dr. Lenz (1887-1976) om den menneskelige arv. Annen del, som ble utarbeidet av Lenz alene, tok for seg utelukkende temaet rasehygiene. Under stikkordet «Rasse» formulerte han det «nordiske» menneskets krav på overlegenhet. Lenz var elev av sosialdarwinisten Alfred Ploetz (1860-1940) som etablerte rasehygiene i Tyskland. Han spurte allerede i 1913 etter «gjerningsmannen» som ville sette ideologien ut i praksis. Fra 1946 innehadde Lenz lærestol for «Menschliche Erblehre» ved Universitetet i Gøttingen.

II.4 Eugen Fischer, (1940) Prof. Dr. Eugen Fischer (1874-1967) åpnet på eget initiativ i 1927 Kaiser-Wilhelm-Institut for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk i Berlin-Dahlem. Han var selv direktør. Han hadde allerede skaffet seg et navn i 1913 gjennom offentliggjøring av forskningen om spørsmål om raseblanding i den tysk-sørvestlige afrikanske kolonien (i dag Namibia). I den nasjonalsosialistiske rasepolitikken deltok Kaiser-Wilhelm-Instituttet aktivt. Fischer planla sammen med Lenz tvangssterilisering av «blandingsbarn», de såkalte «Rheinlandbastardene», som var barn av tyske kvinner og afrikanske eller asiatiske kolonisoldater fra tiden Rheinland var besatt 1920-27. I 1945 ble Fischer fratatt nazistempelet og ble i 1952 ærespresident for den nyopprettede tyske antropologiske forening.

II.5 Avertering om foredraget: «Menschliche Erbforschung und Eugenik» av Prof. Dr. Eugen Fischer i Hessisches Landesmuseum i Kassel, den 3. mars 1932

II.6 «Die Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens. Ihr Mass und ihre Form» av Karl Binding og Alfred Hoche, 1922 Den lille boken består kun av 60 sider og ble utgitt for første gangen i 1920. Den hadde en enestående betydning i forbindelse med «Euthanasie»-diskusjonen helt inn i det Tredje Rike. Prof. Dr. jur. Dr. phil. Karl Binding (1841-1920) som var en høyt aktet advokat fra Leipzig, satte i gang en lavine med sin juridiske argumentasjon om drap av ikke leveverdige liv, noe som sto i sterk motsetning til den daværende rettsoppfatningen. Psykiatriprofessoren Dr. med. Alfred E. Hoche i Freiburg satte opp kostnads- og nytteoverslag for den psykiatriske omsorgen og betegnet syke og funksjonshemmede mennesker som «defekte mennesker», «mindreverdige elementer», «åndelig døde» og «ballasteksistenser». Begge forfattere krevde, at etter at sakene hadde vært behandlet i en egen kommisjon, skulle uhelbredelig syke kunne drepes mot deres vilje. Her tenkte de spesielt på beboere på «Idiotenanstalten» og håpløse tilfeller på «Irrenanstalten». Uttalelsen fra de to forfatterene ble det opponert mot fra mange hold. Men spesielt etter krisen i verdensøkonomien fant deres uttalelser stor spredning. Tilintetgjørelsepolitikken til nasjonalsosialistene benyttet seg tydelig av det som Binding og Hoche hadde skrevet.

II.7 Alfred E. Hoche, 1940 Alfred Erik Hoche (1865-1943) var professor i Strasbourg siden 1899 og fra 1902 Ordinarius for psykiatri, senere for nevropatologi i Freiburg. Han ble feiret av nasjonalsosialistene som forkjemper for «Euthanasie», men selv distanserte han seg fra sine tidligere meninger etter 1933. Disse var tydelig preget av opplevelser fra den første verdenskrig og tyske soldaters død (blant disse hans sønn). Men i virkeligheten var antallet som døde i de psykiatriske institusjonene i løpet av krigsårene usedvanlig høyt.

II.8 Kurs i «Erblehre und Rassehygiene» ved Det medisinske akademiet i Berlin-Charlottenburg, 10.-15. desember 1934 Legene ved Landesheilanstaltene deltok regelmessig i vitenskapelige foredrag og konferanser om arvelighetslære og rasehygiene. Her ble de kjent med ledende representanter for den nasjonalsosialistiske rasismen.

II.9 «Slik vil det komme til å ende…» Utstillingen «Wunder des Lebens», Berlin 1935 I den nasjonalsosialistiske propagandaen ble gang på gang, som her i en utstilling fra Riksregjeringen, ble det stillet prognoser om de skrekkelige utfallene av en ukontrollert befolkningsvekst. Det rådet en forestilling om at mindreverdighet ville ha sterkere arvelig gjennomslagskraft enn «høyverdighet».

II.10 «Den forferdelige arven fra en kvinnelig alkoholiker», 1936 Mange ulike befolkningsgrupper ble betegnet som mindreverdige av nasjonalsosialistene: fattige, tiggere, kriminelle, prostituerte og alkoholikere. I propagandaen ble det hevdet at også adferd og levevis ville kunne gå i arv.

II.11 «Jeg anklager», 1941. Filmplakat Drapene på mindreverdige og syke mennesker ble det bare på en indirekte måte propagandert for offentlig. «Jeg anklager», 1941, er det mest kjente eksemplet på filmpropaganda. Filmen ble vist etter at gassmordaksjonen var avsluttet, og skulle sannsynligvis forberede offentligheten med tanke på videre drap med medikamenter og sulteaksjoner. I sentrum av filmen står derimot verken et psykisk sykt menneske eller et funksjonshemmet menneske, men en legehustru som hadde fått MS. Hun ba mannen sin om dødelig medisin. Etter hennes død gikk han aktivt ut og forsvarte seg i retten, i det han selv opptrådte som anklager. Filmen endte uten dom. Blant annet så de ansatte ved Landesheilanstalt Eichberg denne filmen sammen.

II.12 «Das Leben», utstilling fra det Tyske hygienemuseet i Darmstadt, mai/juni 1938 De mindreverdige menneskene ble satt opp mot det sunne og ariske livet i NS-propagandaen. De sunne og friske fikk bl.a. støtte fra staten med lån til ekteskap og barnetrygd.

II.13 «Den tyske holdningen og den tyske prestasjonen bevises av den nordiske rasearv.» Propagandabilde

II.14 «Der Lebensborn», 1943 «Lebensborn» var en organisasjon som ble startet i 1935 av Reichsführer SS Heinrich Himmler og hadde som mål å ta seg av biologisk verdifulle vordende mødre som etter nøye undersøkelser (av dem og slekten på begge sider) skulle føde verdifulle barn. Organisasjonen hadde til like før krigsslutt 8 fødehjem og 4 barnehjem. I disse hjem ble det født ca 7-8000 barn hvorav 50-60% utenfor ekteskap. Barna fra hjemmet Taunus ved Wiesbaden ble via et adopsjonskontor formidlet til adoptivforeldre. Mødrene kom delvis fra konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Hvis det ble født syke eller funksjonshemmede barn i Lebensborn-institusjonene ble disse umiddelbart selektert og drept bl.a. i spesialavdelingen for barn i Brandenburg-Görden.

II.15 «Det er din plikt å holde deg sunn og frisk for folk og stat», 1939 Helse og sykdom var politiske prinsipper av høyeste rang under nasjonalsosialismen. Sykdom var sett på som tegn på dårlig sosial disiplin og mangel på initiativ for samfunnet som bare kunne beherske verden gjennom sunnhet og raserenhet.

Spareprogrammet

II.16 «Treårig gutt, døv, krøpling og fullstendig utviklingshemmet. Pleiekostnader 8 mark pr. dag.» Utstilling, 1934 Bilde av et barn fra Heilanstalt Schönborn. Gang på gang ble befolkningen foreholdt kostnadene i forbindelse med pleie og omsorg for syke og funksjonshemmede. Til og med i matematikk- undervisningen på skolene ble kostnadene for arvelig sunne familier sammenlignet med utgiftene for pleieinstitusjonene. Spareprogrammene i pleieomsorgen kom i gang allerede før 1933 etter den økonomiske velferdskrisen hadde brutt ut. I 1932 ble pleiesatsene for første gangen redusert. Etter 1933, og spesielt etter at den annen verdenskrig begynte, ble levevilkårene til anstaltsbeboerne drastisk forverret, inntil sultedød.

II.17 Landesverwaltungsrat Bernotat om sparetiltak i pleieanstaltene/institusjonene, presentert på et møte for ansatte i München den 24 sept. 1937 Landesrat Fritz Bernotat som etter 1940 bl.a. var hovedansvarlig for Hadamar som T-4 anstalt holdt i 1937 en tale hvor han direkte presenterte den grunnleggende nationalsosialistiske omsorgspolitikken. Kostnadene for arvelig syke, som ble sidestilte med asosiale, skulle holdes så lave som mulig for å la pengene flyte til de friske.

II.18 Bedriftsordning for Heilerziehungsanstalt Kalmenhof Idstein 1933

II.19 Økonomisk og organisatorisk gjennomgang av Landesheilanstalt Merxhausen ved Kassel, 2. sept. 1937 Landesheilanstalten Merxhausen ble undersøkt 1937 og fikk stempelet eksemplarisk. Det ble bestemt at institusjonen, som behandlet ca 900 pasienter, skulle ta imot ytterligere 200 syke for å drive ennå mer lønnsomt. Gjennom overføring av pasienter fra kirkelige institusjoner (Bethel ved Bielefeld, Hephata ved Treysa) og fra Merzig i Saarland steg antallet i Merxhausen til 1172. Plassmangel og dårlig omsorg førte til at dødeligheten steg fra 6,5% i 1937/38 til 23% i 1940/41 og til slutt 30,6% i årene 1944/45.

II.20 Landesheilanstalten Merxhausen, 1928 I denne institusjonen fra 1553 ble det fra 1935, etter befaling fra direktør Theodor Malcus (1881-1967), utført tvangssteriliseringer.

II.21 Overflytting av syke i statlige hessiske anstalter, 9. mars 1939 I staten Hessen, som hadde regjeringssete i Darmstadt, var Avdeling III ansvarlig for å administrere og forvalte anstalter/institusjoner. Her ble den samme nasjonalsosialistiske sparepolitikken som i Merxhausen gjennomført.

Helhetsoppfattelsen

II.22 Opprettelse av et arvelighetskartotek ved byen Frankfurt, 1934/35 Omsorgsinstitusjoner av forskjellig slag oversendte persondata over sine klienter og mennesker med omsorgsbehov til de kommunale og statlige kontorer. Det ble laget et kartotek, og opplysninger kunne brukes etter forgodtbefinnende i spørsmål om for eksempel sterilisering, ekteskapstillatelse, adopsjon, stilling i offentlig tjeneste og søknad om statsborgerskap. I 1935/36 bestod Frankfurter Arvekartotek av 100.000 registerkort og ca 170.000 saksmapper på en befolkning på 555.857 innbyggere. I 1937/38 var halvparten av innbyggerne i Frankfurt registrert.

II.23 Oppfordring fra kretskontoret i Lauterbach via avdelingen for «Erbgesundheits- und Rassenpflege» om å oppgi adresser til psykisk syke personer, 19. okt. 1934 Befolkningsgrupper som primært skulle være offer for den nasjonalsosialistiske rasepolitikken ble systematisk grepet fatt i: psykisk syke, utviklingshemmede, døvstumme, blinde, hjelpeløse og drankere. Lederen for avdelingen «Erbgesundheits- und Rassenpflege» i Giessen innen den hessiske legeforening var Dr. med. Heinrich W. Kranz, senere professor ved universitetene i Giessen og Frankfurt am Main, som tilhørte de ledende rasehygienikerne i det Tredje Rike.

II.24 Det nye instituttet for «Erb- und Rassenforschung» i Giessen, 1937 Oppgavene til instituttet begrenset seg ikke bare til forskning og undervisning. En del av institusjonen var også landskontor for arvebiologisk kartlegging og det statlige helsevesenets organ for ekteskapsrådgivning. I 1939 inneholdt arkivet informasjoner om mer enn 450.000 mennesker.

II.25 Kartlegging av arvelig syke slekter via Landesheilanstalter av Dr. Wilhelm Stemmler, 1936 Dr. Wilhelm Stemmler var leder for den nye avdelingen for arv og rasepleie i provinsen Hessen-Nassau i Wiesbaden. I den posisjonen organiserte han den arvebiologiske kartleggingen i alle anstalter. For å få frem viktigheten av sitt arbeid argumenterte han: «Hvis det blir sagt at ressursene også kan brukes til viktigere oppgaver, som for eksempel støtte av ungdomsherberger og lignende, så må det spørres hvilken nytte slike ungdomsherberger skal ha hvis det ikke samtidig sørges for, gjennom arve- og rasepleie, at disse blir brukt kun av arvelig sunne mennesker og at det ikke slippes inn fysisk eller psykisk funksjonshemmet ungdom».

Den annen verdenskrig: Militarisering av samfunnet

II.26 Søndagsbesøksforbud i Heilerziehunganstalten Kalmenhof, 20. januar 1941 Under påskudd av krigssituasjonen forsøkte ledelsen å avskjerme de innlagte for all kontakt med omverdenen, det være seg brevkontakt eller besøk, for å hemmeligholde forbrytelsene for offentligheten.

II.27 Budsjettplaner for Landesheilanstaltene Haine, Marburg og Merxhausen for budsjettåret 1942 Alle pleieinstitusjonene i provinsen Hessen-Nassau og Freistadt Hessen ble siden krigen startet delvis eller helt stillet til disposisjon for den tyske Wehrmacht for å skaffe plass til tyske soldater eller krigsfanger. Plassene ble skaffet til veie ved forflytting og drap på ca 3000 hessiske institusjonsbeboere i 1941, i tillegg til at de gjenværende i institusjonene ble stuet sammen.

II.28 Plassering av krigsfanger ved Dynamit-A.G. Allendorf på mannsavdeling 5 ved Landesheilanstalt Marburg «Dynamit-Aktien-Gesellschaft» hadde fra november 1940 til mars 1942 en kontrakt om å bruke to bygninger ved Landesheilanstalt («Männer 5 og Frauen 5») til plassering av tvangsarbeidere. De fangene som arbeidet i rustningsindustrien/sprengstoff-produksjonen ble hver dag fraktet til Allendorf (i dag byen Stadtallendorf). Opp til 25.000 mennesker arbeidet i tre forskjellige verksteder. De arbeidet under tvang for den tyske Wehrmacht under ytterst helsefarlige og menneskelig uverdige forhold.

II.29 Bygning «Frauen 5» ved Landesheilanstalt Marburg, 1931 I denne bygningen var et ukjent antall kvinnelige tvangsarbeidere fra verkstedet Allendorf, «Dynamit-Aktien-Gesellschaft» plassert under årene 1941/42. Denne og lignende bygninger fra 1876 var bygget i paviljongstil. Bygningen var opprinnelig bestemt for omtrent 20 psykisk syke kvinner eller menn som sammen skulle utgjøre en familie. Universitetet i Marburg stod for øvrig i nær kontakt med denne Landesheilanstalt.

II.30 Oppfordring til Landesheilanstaltene om å skaffe flere plasseringsmuligheter, 13. mars 1944 Skrivet fra Landesrat Schellmann fulgte etter en tilsvarende meddelse fra «Reichsbeauftragten für die Heil- und Pflegeanstalten» samme vår. Det gikk ut på at den ytedyktige befolkningen hadde forrang: «I tilfelle en spesiell nødssituasjon må det ikke forekomme at for eksempel kroppslig syke må ligge ute eller overnatte under primitive kår mens pleietrengende psykisk syke legger beslag på sengene på anstaltene».

II.31 Blokk 13 på reservelasarettet Merxhausen, sommeren 1943

Del III: Aktører, deltakere, vitner og hjelpere.

Politikk og styring

III.1 Kartet viser området Hessen før 1944 Det nåværende «Bundesland Hessen» besto før 1945 av den preussiske provinsen Hessen-Nassau med regjeringsområdene Kassel og Wiesbaden og Fristaten Hessen.

III.2 Gauleiter (områdeleder) Sprenger marsjerer forbi mannlige og kvinnelige deltakere i arbeidstjeneste Gauleiter Jakob Sprenger (1884-1945) foran til venstre på bildet, gjaldt for å være den mest innflytelsesrike nasjonalsosialistiske politikeren i hele Hessen. Allerede fra 1927 hadde han diverse ledende stillinger i Hessen. Sprenger beskyttet særlig Fritz Bernotat som var en radikal representant for den nasjonalsosialistiske tilintetgjørelses-politikken.

III.3 Overpresident Prins Philipp von Hessen, 1937 Von Hessen (1896-1980) var av yrke arkitekt. Sin politiske karriere kunne han takke sitt slektskap med det italienske kongehuset. Han var politisk ansvarlig for tvangssteriliseringen i institusjonene, «forflytting» av anstaltsbeboere, sparetiltak i pleieinstitusjonene, oppbygging av spesialavdelinger for barn og for at Hadamar ble T4-drapsanstalt.

III.4 Landeshauptmann Wilhelm Traupel, 1937 Wilhelm Traupel (1891-1946) var forlagsleder i den nasjonalsosialistiske avisen «Frankfurther Volksblatt». Høsten 1939 ble han Landeshauptmann og fikk seinere andre ledende stillinger. Traupel kom med gjentatte uttalelser i avisen i mellomkrigstiden, spesielt i årene 1936-37 om at: «Det ville vært bedre hvis det fantes en lov om at psykisk syke skulle kunne avlives fordi de jo bare er ballasteksistenser». På grunn av maktkamp med Gauleiter Jakob Sprenger tilbrakte Traupel årene 1942-44 i Wehrmacht. I 1945 ble Traupel entlediget fra tjenesten innenfor rammen av avnasifiseringen. Han døde 1946.

III.5 Ständehaus i Kassel, omkring 1938 Bygningen var siden 1867 parlaments- og forvaltningshus. Det inneholdt forskjellige kontorer bl.a. for forvaltning av alle kommunale pleieinstitusjoner.

III.6 Landesrat Otto Schellmann, 1937 Som Landesrat var Schellmann (født 1880) ansvarlig for ungdomsomsorg i Kassel.

III.7 Fritz Bernotat, 1937 Fritz (Otto-Friedrich) Bernotat (1890-1951) var drivkraften bak tilintetgjørelsen av «ikke leveverdige liv» i hele Hessen. Han representerte på den mest rigorøse måte den nasjonalsosialistiske sparepolitikken og uttalte seg offentlig om at alle institusjonsbeboere burde slås i hjel. Han var medlem i NSDAP allerede i 1928 og ble tatt opp i SS 1932. Han hadde begynt som en enkel assistent med bare folkeskoleutdannelse, men gjorde raskt karriere innenfor partiet. Han var formann i ulike private og kirkelige nassauiske institusjoner som var underlagt «Führer»-prinsippene. I 1945 greide Bernotat å flykte og levde under falskt navn til han døde 1951 i Neuhof ved Fulda.

III.8 Portalen til Landeshaus i Wiesbaden, før 1933 Bygningen ble bygget 1905-07 og rommet kommuneadministrasjonen. I 1933 ble kommuneparlamentet oppløst og den valgte Landeshauptmannen fjernet fra stillingen. Hele administrasjonen ble underlagt Oberpräsidenten.

III.9 Etatsfordeling i kommunalforbundet Hessen, 1939 Skjemaet viser fordelingsplanen fra 29. august 1939. I 1933 ble alle tjenestemennene i den offentlige forvaltningen underkastet rasistisk og politisk vurdering. Medarbeidere som vakte mishag ble fjernet fra stillingene sine og erstattet med nasionalsosialister.

Forskning og vitenskap

III.10 Willers Jessen, «Bemerkenswertes zu den bisher unfruchtbar gemachten Erbkranken der Landes-Heil- und Pflegeanstalt Giessen», doktoravhandling Giessen 1937 Willers Jessen undersøkte i sin doktoravhandling 78 innlagte ved Landesheilanstalt Giessen som ble tvangssteriliserte. Han understreket alle rasistiske fordommer mot funksjonshemmede og syke. Han gikk ut fra en spesiell seksuell nervøsitet hos utviklingshemmede og fastslo de forskjelligeste defekter hos de tilhørende slekter, som bestemte arveanlegget til anstaltsbeboerne.

III.11 Doktorand i Landesheilanstalt Giessen, 1933

III.12 Forespørsel fra universitetsinstituttet for «Erbbiologie und Rassenhygiene» i Frankfurt om gjennomsyn av sykejournaler fra Landesheilanstalten Marburg, 8. juni 1936 Tyngdepunktet ved dette instituttet som var under ledelse av Prof. Dr. Otmar von Verschuer, bestod i familie- og tvillingforskning. I 1939 skrev han blant annet: «… Data fra omkring 2800 personer har blitt samlet inn.. De samme data er blitt komplettert med til sammen mer enn 15000 utdrag fra legejournaler, sykehus, helseinstitusjoner, helsevesen osv. I tillegg har straffeutdrag og skolevitnemål, delvis tilbake til 1838, blitt samlet inn. Gjennom å sammenholde arvebiologisk-medisinsk slektsforskning med historisk-genealogisk forskning, kunne det påvises i hvilken stor grad yrkesinnsats, sosial tilpassningsevne og særlig disposisjon for sykdommer er avhengig av arveanlegg».

III.13 Otmar Freiherr von Verschuer Prof. Dr. Otmar Freiherr von Verschuer (1896-1969) var en av de mest betydningsfulle rasehygienikerne i det Tredje Rrike. Etter forskjellige ledende stillinger kom han i 1942 tilbake som direktør ved Kaiser- Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenikk». Fra sin tidligere assistent Dr. Joseph Mengele som nå var lege og tvillingforsker i konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren i Auschwitz fikk han tilsendt «forskningsmateriale», bl.a. øyne fra drepte sigøynere, skjeletter fra drepte jøder, serum fra tvillinger som hadde blitt infisert med tyfus av Dr. Mengele. I 1945 flyktet von Verschuer til Bebra med flere jernbanevogner med forskningsmateriale. I 1946 ble han vurdert som «medløper» og fikk en straff på 600 Riksmark. I ettertid bygde han opp det største humangenetiske instituttet i Tyskland i Münster og fikk tallrike utmerkelser.

III.14 Carl Schneider Prof. Dr.Med. Carl Schneider (1891-1946) var den første medisinske leder i den von Bodelschwinghske anstalten i Bethel (1930-1933). Etter at nasjonalsosialistene overtok makten ble han professor i psykiatri og nevrologi ved universitetet i Heidelberg etter at hans forgjenger hadde blitt fordrevet. Han var foretreder for det «aktiv-biologischen Heilwesen» og den «kritisch-erfarungsmässigen Durchforschung der Heilvorgänge» i psykiatrien. Han prøvde ut arbeidsterapi i forbindelse med farmakologisk og elektrosjokkbehandling i psykiatrien. Dr. Friedrich Mennecke (Eichberg) og Dr. Mathilde Weber (Kalmenhof) gikk i lære hos ham. I forskningsanstaltenes anatomiske avdelinger lot Schneider utføre hjernehistopatologiske undersøkelser for utforsking av «idioti». Forskningsmateriale ble levert ham særlig fra instittusjonene, bl.a. Eichberg og Kalmenhof, hvor barn ble drept spesielt for dette forskningsformål. Schneider hengte seg i amerikansk fangenskap i desember 1946.

III.15 «Behandlung und Verhütung der Geisteskrankheiten» av Carl Schneider, Berlin», 1939 Etter å ha vært direktør ved den neurologisk-psykiatriske universitetsklinikken i Heidelberg offentliggjorde Carl Schneider sitt hovedverk. Verket inneholder de mest brukte terapeutiske metoder i psykiatrien i 30-årene.

III.16 Forespørsel fra forskningsavdelingen ved den psykiatrisk-nevrologiske klinikken i Heidelberg om et forskningsbarn, 6. juli 1944

III.17 Vitenskapelig samarbeid mellom IG-Farbenindustrie og Dr. Mennecke, direktør ved Landesheilanstalt Eichberg, 3. desember 1939 Den i brevet nevnte Dr.W var Dr. Julius Weber. Han var prokurist ved den kjemisk-farmasøytiske og serobakteriologiske avdelingen ved IG-Farben i Frankfurt-Hoechst. I 1943 var han sammen med Prof. Dr. Carl Lautenschläger ansvarlig for testingen av «Fleckfiebertherapeutikum Präparat 3582 Akridin» i konsentrasjonsleiren Buchenwald. 21 fanger døde ved forsøket. Et annet preparat, «Präparat 9736» ble prøvd ut på pasienter ved Landesheilanstalt Eichberg. Det handlet tydeligvis om et Neosalvarsan som kunne brukes som kjemoterapi mot syfilis.

III.18 Friedrich Mennecke og Eva W. i arbeid i laboratoriet på Landesheilanstalt Eichberg, 1936 Eva W. som senere ble Menneckes hustru var medisinsk-teknisk assistent og jobbet frivillig med Menneckes forskningsprosjekt.

Kirkene

III.19 Møte mellom representanter for Indremisjonen og Landeshauptmann for Landeshaus i Wiesbaden 19. oktober 1937 Allerede fra 1935 ble den evangeliske og den katolske kirkens pleie- og omsorgsinstitusjoner utsatt for massive angrep fra staten. Etter modellen av anstaltsomsorg fra Hessen-Nassau betydde dette: Underkastelse av kirkelige institusjoner under «Führerprinzip», dvs. statlig styre, mindre forsyninger, store utflytninger av beboere og i mange tilfeller stenging av institusjoner. Resultatet av møtet i oktober 1937 var at Indremisjonen nektet å underkaste seg det s.k. «Führerprinzip» men ville akseptere to «eksperimenter» ved institusjonene Scheuern og Rengshausen.

III.20 Heilerziehungs- und Pflegeanstalt Scheuern ved Nassau Den 29.mai 1937 ga Landeshauptmann Traupel institusjonen beskjed om at omsorgstrengende barn kunne plasseres i ikke-kommunale institusjoner kun hvis omsorg og oppdragelse tilsvarte NS-statens prinsipper. Likeledes at kommunen Nassau hadde fullmakt til å avgjøre slike saker. Hvis ikke dette ble etterfulgt, ble det truet med fjerning av 505 av de 778 beboerne. Den 25.august 1937 ble bestemmelsen forandret slik at institusjonen ble underlagt Landesrat Bernotat. Under disse betingelser ble institusjonen 1941 til en «mellominstitusjon» for Hadamar. Antallet beboere i Scheuern sank til 350 som følge av overflytninger til Hadamar. Mange av bygningene ble brukt til lasarett.

III.21 Rapport fra lederen ved anstalten Hephata ved Treysa om uoverensstemmelser med Landeshauptmannen, 15. november 1939 På oppfordring av Landeshauptmannen ble pleiesatsene senket 1936. Det gjaldt for Indremisjonsanstalten Hephata ved Treysa, (den besto fra 1933 av en oppdragelses- og pleieinstitusjon for utviklingshemmede barn og ungdommer, et hjem for «krøplinger», et offentlig sykehus, et hjem for omsorgstrengende barn, et hjem for psykopater og et hjem for arbeidsledige). 1937 ble institusjonen stillet overfor alternativet enten å underkaste seg «Führerprinzip» eller å utlevere beboerne. Presten Happich som var leder av anstalten, avslo å underkaste seg «Führerprinzip» men erklærte seg enig i en byttehandel. 52 menn ble overført til Landesheilanstalt Haina, og i gjengjeld overtok Hephata 28 mannlige og 14 kvinnelige beboere fra det katolske St. Antoniusheim i Fulda. Men året etter ble det igjen kamp om overflytninger. Forhandlinger og et brev til Riksregjeringen hjalp ikke. Fram til slutten av juni 1938 var 388 beboere overført til statlige institusjoner.

III.22 Presten Friedrich Happich, 1930-årene Friedrich Happich (1883-1951) var fra 1923 direktør ved institusjonen Hephata. Allerede i 1920-årene gikk han inn for eugenisk sterilisering. Han var medlem av Indremisjonskomitéen for spørsmål om rasehygiene og rasepleie. I 1934 fikk institusjonen etter søknad fra Happich tillatelse til å gjennomføre tvangssteriliseringer.

III.23 Lekende barn foran Mädchenhaus Bethanien i Hephata ved Treysa, før 1933

III.24 St. Antoniusheim i Fulda Den 10. juni 1937 fikk det katolske St. Antoniusheim i Fulda beskjed fra overpresidenten i Kassel om at 52 barn skulle overflyttes til Hephata, 26 menn til Haina og 25 kvinner til Merxhausen. For å forhindre uro ble det forbudt å informere foreldrene. Til sammen ble det fram til begynnelsen av krigen overført 1250 personer fra institusjonene til det tyske Caritas-forbundet i Hessen til statlige institusjoner.

III.25 Biskopen i Fuldas holdning til overflytting av beboere fra St. Antoniusheim i Fulda til Weilmünster, 15. september 1941 Statens krav på beboere i private og kirkelige institusjoner hørte ikke opp selv etter forflytningene i årene 1935-39. I forbindelse med «Euthanasieaktionen» ble det krevd flere opplysninger om beboerne. Biskopen i Fulda nektet å ta del i den s.k. tilintetgjørelsen av s.k. leveudyktige liv. I forbindelse med tidligere forflytninger hadde han sendt et protestskriv til Innenriksministeren. Den 11. august 1940 protesterte biskopsmøtet i Fulda i et brev mot drap av s.k. ikke leveverdige psykisk syke og medisinsk utprøving av nye metoder på syke med fare for deres liv.

III.26 Biskop Johannes Baptista Dietz fra Fulda Johannes Baptista Dietz (1879-1959) var fra 1939 biskop i Fulda.

III.27 Brev fra biskopen i Limburg til Justisministern i forbindelse med drap på pasienter i Hadamar, 1941 Brevet gir spesielt uttrykk for observasjonene og frykten hos befolkningen. Hilfrich hevdet også sine meninger innenfor sitt eget bispedømme.

III.28 Antonius Hilfrich (1873-1947). Biskop i Limburg siden 1930

III.29 Clemens August Graf von Galen Den 3. august 1941 holdt Münsterbiskopen Clemens Graf von Galen (1878-1946) en oppsiktsvekkende preken i Lambertikirche i Münster mot «Euthanasie». Han kalte «Euthansie-programmet» for det rene mord og erklærte at han ville stille de ansvarlige for retten. Til slutt spurte han: «Har du eller jeg retten til å leve kun så lenge vi blir sett på som produktive av andre»? Takket være at han var en kjent person kunne biskop von Galen fortsatt utøve sine biskoppelige funksjoner, men stod fra da av under Gestapos overvåkning.

Befolkningen, pårørende og venner

III.30 Maria Mathi: «Wenn nur der Sperber nicht kommt» («Hvis bare ikke spurvehauken kommer»), utgitt 1955 Maria Mathi (1889-1961) skildret i sin roman skjebnen til jødene i Hadamar under nasjonalsosialismen. I romanen blir også det dystre bildet av Heilanstalten på Mönchsberg skildret. Mathi var født i Hadamar, men bodde i tiden da «Euthanasie»-forbrytelsene skjedde ved Bodensee. Hun besøkte hjemstedet i 1949 og informerte seg grundig om hendelsene som fortsatt var meget levende for innbyggerne i Hadamar.

III.31 Informasjon fra Sikkerhetstjenestens hovedkontor i Wiesbaden om hvordan meldinger om dødsfallene i pleie- og omsorgsinstitusjonene påvirket stemningen, 22. mars 1941 Drapene i institusjonene forårsaket stadig uro blant befolkningen og særlig hos de pårørende til pasientene. Til tross for en nøyaktig byråkratisk organisering av forbrytelsene ble det likevel begått feil som gjorde folk oppmerksomme: Friske beboere døde i løpet av noen få dager etter «langvarig sykdom», mennesker som for lenge siden hadde operert bort blindtarmen døde av blindtarmbetennelse. Stemningsrapporter gjør det tydelig at det allerede var kjent to måneder etter begynnelsen av gassmordene i Hadamar på hvilken måte drapene skjedde, og det framkalte frykt.

III.32 Paulus Buscher, Das Stigma, Koblenz: Siegfrid Bublies, 1988 Paulus Buscher var født 1928. Han ble utvist fra skolen på grunn av tilhørighet til den illegale «Bundische Jugend», fra 1942-1944 var han internert av Gestapo. Han beskriver i sin roman «Das Stigma» åpningen av kisten til sin tante Katharina som ble drept i Hadamar. Spesielt for troende katolikker var kremering av liket ekstra sårende. Åpningen av kisten var til tross for strengt forbud intet enkelttilfelle.

III.33 Beretning av Dr. Wilhelm F. om redningen av hans onkel fra mellominstitusjonen Weilmünster i 1941 Innimellom lyktes det pårørende eller ansatte ved enkelte institusjoner å redde beboere. Da «Euthanasie»-aksjonen var ulovlig også etter NS-lovene, betydde det offentlige kjennskap til hendelsene stor fare for gjerningsmennene, som i enkelte tilfelle prøvde å komme seg unna ved å tilstå.

III.34 Landesheil- und Pflegeanstalt Philippshospital, omkring 1920 Hospitalet ved Goddelau for fattige og syke kvinner ble stiftet i 1534 av den hessiske landgreven Philipp. I 1937 hadde anstalten plass til over 1100 beboere. Etter at jødiske pasienter hadde blitt overflyttet til Heppenheim, ble i 1941 596 kvinner og menn sendt til Hadamar via mellominstitusjoner. I november 1943 ble i tillegg 243 beboere flyttet til Eichberg. I 1944 ble 8 menn overført til konsentrasjonsleiren Mauthausen.

Del IV: De berørte

Epileptikere, psykisk syke og psykisk utviklingshemmede

IV.1 Pasienter ved Philippshospital beskjeftiget med skomakerarbeid, omkring 1900 Fra begynnelsen av arbeidet institusjonsbeboere etter evne i verksteder, i landbruket og i forskjellige andre omsorgsinstitusjoner. Fra århundreskiftet ble arbeidet brukt mer målrettet som terapi.

IV.2 Kvinnelige pasienter ved Landesheilanstalt Giessen i landbruksarbeid.

IV.3 Kvinnelige pasienter ved Philippshospital vasker grønnsaker, 1935 I 1920- og 30-årene ble det utviklet forskjellige sjokk- og krampeterapier for behandling av psykiske sykdommer, herunder Cardiazol-, elektro- og insulinsjokk. I alle institusjoner i Hessen ble det brukt slike terapiformer. Terapiene ble delvis brukt på voldelig måte og som straff, som for eksempel ved Landesheilanstalt Eichberg under ledelse av Friedrich Mennecke. For å få pasientene fortest mulig arbeidsdyktige fikk nesten alle statlige institusjoner nyutviklede elektrosjokk-apparater fra firmaet Siemens.

IV.4 Gammelt langtidsbad ved Landesheilanstalt Philippshospital, 1930 Langtidsbad ble innført som behandling mot slutten av det 19. århundrede. Behandlingen skulle tjene til å berolige urolige pasienter. De syke satt fastspent med håndklær i badekarene.

IV.5 Behandling av den schizofrene Josef F. med insulinsjokk, 1936

IV.6 Insulinkoma, 1939

Barn og ungdommer i spesialskoler og omsorgsinstitusjoner

IV.7 Hjem for døve ved Homberg, etter 1912 Døve ble ansett som mindreverdige av nasjonalsosialistene. En antagelse om en arvelig sykdom førte til tvangssterilisering. Utgifter for tiltak til døve barn og ungdommer ble redusert til et minimum eller fullstendig borte. Omkring 1933 underviste 16 lærere 88 døve elever ved Homberg. Nesten halvparten av elevene ble sendt til sterilisering av direktøren som var en overbevist nasjonalsosialist. I 1937 ble hjemmet for døve nedlagt til fordel for en oppdragelsesinstitusjon for jenter.

IV.8 Elever ved Taubstummenanstalt Camberg, 1917 Institusjonen, som ble startet allerede i 1820, var en av de første i Tyskland som underviste døve og hørselshemmede barn. I 1937 ble institusjonen nedlagt til fordel for en husmorskole for piker fra Kalmenhof i Idstein, senere ble den krigslasarett. Sammen med elevene fra Homberg ble Camberg-elevene undervist i hjemmet for døvstumme i Frankfurt fram til 1939.

IV.9 Taubstummenanstalt Frankfurt am Main Bygningen ble den 1.september 1939 overgitt til den tyske Wehrmacht som brukte det som lasarett. Det ble slutt på undervisningen og barna ble sendt hjem og de fleste lærerne ble beordret til kontorarbeid i Wiesbaden. Protester fra de ansvarlige skolemyndighetene førte til at undervisningen for døve ble gjenopptatt i januar 1940 ved to barneskoler i Frankfurt. I 1943 ble de døve elevene evakuert til Camberg og omegn. I Camberg ble skolen gjenåpnet i desember 1945, i Homberg først 1. juli 1946.

IV.10 Barnet Hermann Sch.’s rømninger fra Landesaufnahmeheim Idstein og hans død, 31. oktober 1944 – 17. januar 1945

IV.11 Landesaufnahmeheim Idstein, 1929 Disse hjemmene utgjorde et forstadium til oppdragelsesanstaltene. Etter en observasjonsfase skulle ledelsen finne ut en videre plassering av barnet. Det var mulig å bli plassert i en familie eller overført til en oppdragelsesanstalt. Idstein ble åpnet i 1913 for 26 barn. I 1928 var allerede 110-120 barn tatt imot. Hjemmet hadde nær forbindelse med Kalmenhof, som fikk overført utallige barn for omsorgsovertakelse i det Tredje Rike. Mange av barna som prøvde å flykte eller som oppførte seg uskikkelig, døde på sykehuset.

IV.12 Ansatte og elever fra Karlshof i Wabern gjør Hitlerhilsen i anledning besøket av Landeshaupt-mann Rabe von Pappenheim, før 1936 Nasjonalsosialistene skjelnet strikt mellom «Jugendhilfe» og «Jugendfürsorge». «Jugendhilfe» rettet seg imot de verdifulle som var i risikosonen, de som var kommet skjevt ut eller de sosialt svake mindreårige, «Jugendfürsorge» tok seg av de ungdommer som ikke hadde noe forbedringspotensiale. Oppgaven til «Jugendfürsorge» besto framfor alt i å beskytte den sunne ungdommen mot de mindreverdige og frigi ressurser for «Jugendhilfe». 1934 formulerte den nasjonalsosialistiske professoren for filosofi og pedagogikk i Heidelberg, Ernst Kriegk, målet for oppdragelsen: å innordne seg til den forutbestemte typen som består av: – lydighet, selvbeherskelse, soldatholdning, sannferdighet, trofasthet, enkelthet, ansvarsbevissthet og evne til å lære av erfaringer. I Fürsorgeerziehungsanstalt Karlshof i Wabern var mannlige ungdommer plassert. Under nasjonalsosialismen bestod deres hverdag av arbeid og militær drilling. Mange ble tvangssterilisert og noen ble offer for «Euthanasie» slik som den 20-årige Wilhelm W. som døde i juni 1943 i Hadamar, angivelig av tarmkatarr.

IV.13 Ungdommer fra Karlshof på tur ved Edersee, 1929

IV.14 Brev fra eleven Lieselotte S. fra Breitenau til moren, 14. januar 1940 «Det er nå den sjette julen som jeg feirer uten glede og langt borte fra dere. Gjennom alle disse årene har livet mitt vært sørgelig». Lieselotte S. ble flyttet til Landesfürsorgeheim Breitenau fra Homberger Heim. Begrunnelsen var, iflg. uttalelser fra de ansvarlige, at hun ikke viste tegn til å kunne oppdras og at hun betydde en stor fare for de andre jentene pga. sin sterke mindreverdighet og kjønnsdrift. Hun ble født i 1921 i Kassel og havnet i Fürsorgeerziehung fordi hun var: «uordentlig, uærlig, lat på skolen og bare viste interesse for gutter og derfor utgjorde en fare for disse». Moren hennes ble også bebreidet for en «lettsindig livsførsel». «Seksuell lettsindighet» som grunn for innleggelse spilte ingen rolle for gutter, men steg i 1933-1940 fra 44% til 62% hos jenter. Oppførselen til disse jentene stod i sterk motsetning til det nasjonalsosialistiske idealbilde av den ordentlige husfru og mor. Oppholdet i Fürsorgeerziehungsavdelingen i Breitenau lignet på fengsel og var en hardere form for oppdragelse. «Oppdragelsen» var preget av 12 timers arbeid i landbruket eller industrien og harde disiplinærstraffer og stadig sult og elendige levekår som kunne føre til sykdom og i enkelte tilfeller til og med til døden. Oppholdet var prinsipielt sett ubegrenset. Tallrike brev fra elevene ble oppbevart pga. streng postsensur. Det minste tegn på kritikk førte til at brev ble innkassert. Det var tillatt å sende kun ett brev i måneden.

IV.15 Breitenau-eleven Fritz F., (1940) Den 16-årige Fritz F. ble arrestert pga. tyveri, hærverk og brannstifting. Medisinske sakkyndig-uttalelser fra Thüringer Landesheilanstalt i Stadtroda slo fast at utgifter til pedagogiske tiltak ikke lønte seg. Det ble anbefalt å overføre gutten til fengsel eller konsentrasjonsleir (det var siden 1937 mulig å overføre til konsentrasjonsleire). Statsadvokaten i Erfurt dømte han som «moralsk mindreverdig, fullstendig asosial og i høy grad forsømt». Moren som «levde i synd» ble sett på som ansvarlig.

IV.16 Portalen til Provinzialwerkhaus i Moringen I august 1940 ble «Jugendschutzlager Moringen» ved Göttingen opprettet for mannlige ungdommer i aldern 16-21 år. Sommeren 1942 ble en tilsvarende leir opprettet for jenter i nær forbindelse med konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Disse leirene, som var underordnet rikskriminalpolitiet, var ment å skulle forebygge ungdomskriminalitet. Den største delen av ungdommene i disse konsentrasjonsleirene kom fra Fürsorgeheim. Andre ungdommer ble arrestert i forebyggende øyemed på hjemstedet pga. upassende levestil etter nasjonalsosialistiske forestillinger, bl.a. fordi de var tilhengere av swing og jazzmusikk. I leirene ble ungdommene etter kriminal-biologisk vurdering plassert i forskjellige avdelinger. Ungdommene som var der på ubestemt tid måtte arbeide svært hardt. Ulydighet ble bestraffet med alt fra postsperre til pisking og flere ukers arrest i en-manns celle. De som ikke kunne oppdras, ble overført til konsentrasjonsleirer eller til Landesheilanstalten når de ble myndige.

Jøder og halvt jødiske barn.

IV.17 Hastebrev fra innenriksministern angående samling av psykisk syke jøder for transport til Landesheilanstalt Giessen, 30. august 1940 Jødene i pleie- og omsorgsinstitusjonene ble sett på som «rasemessig mindreverdige» og «arvelig syke». Omtrent 1000 jødiske institusjonsbeboere ble drept i forbindelse med «Aktion T-4». Sommeren 1940 besluttet regjeringen å drepe de gjenværende jødiske institusjonsbeboerne i en samlet gruppe – uten de overfladiske ekspertuttalelsene som andre «Euthanasie»-offer hadde fått. De jødiske pasientene ble samlet i «Sammelanstalten» (i Hessen Giessen og Heppenheim) og deretter etter kort tid videresendt med ukjent mål. Det er kjent at en del av de jødiske pasientene ble drept med gass i drapsanstalten Brandenburg.

IV.18 Landesheilanstalt Giessen, 1936. 25. september 1940 ble 106 jødiske beboere fra de nordhessiske anstaltene forflyttet til «Sammelanstalt» Giessen. I oktober 1940 ble de flyttet videre sammen med 20 jødiske pasienter fra denne anstalten. I 1937 forsørget Landesheilanstalt Giessen nesten 500 pasienter. I 1940-årene fantes det bl.a. en nevrologisk-psykiatrisk observasjonsavdeling for SS på området.

IV.19 Beskjed om forflytning av datteren Franziska «Sara» M. fra Merxhausen til Giessen, 25. september 1940

IV.20 Opptaksregister for Landesheilanstalt Giessen, september måned 1940

IV.21 Grosshessische Irrenanstalt, Heppenheim Landesheilanstalt Heppenheim var den andre hessiske «Sammelanstalt» for jødiske pasienter. Alle jødiske pasienter ble hentet den 4. februar 1941 av det «Gemeinnützige Transportgesellschaft». I de påfølgende månedene ble anstalten tømt fullstendig for pasienter. Bygningen ble senere brukt som reservelasarett, avdeling for krigsfanger.

IV.22 Dødsbudskapet om søsteren Lina «Sara» H. i Irrenanstalt Chelm an Genickstarre, og bønn om å få tilsendt tøy, 10. april 1941 Fra Philippshospital ble det borttransportert 79 jødiske pasienter i februar 1941. Åsted og drapsmetodene er ukjent.

IV.23 Opprettelse av et Erziehungsheim for halv-jøder i Hadamar i 1943. I mai 1943 ble det på anmodning av innenriksministeren opprettet et «Erziehungsheim für jüdische Mischlinge ersten Grades» i Landesheilanstalt Hadamar. På institusjonen ble det fram til mars 1944 plassert mindreårige halvt jødiske barn fra hele landet som trengte omsorg og oppdragelse. I mange tilfeller var de forsømte barna en konsekvens av jødeforfølgelsen som hadde ført til at en av foreldrene var blitt tatt fra dem. Alfons Klein, som var leder av Landesheilanstalt Hadamar, underviste barna fram til de ble drept. 34 av 39 barn ble drept i Hadamar mens 5 ble utskrevet eller forflyttet.

IV.24 Sønnene ble drept: Brødrene Heinemann

Uteliggere, «asosiale», alkoholikere og prostituerte

IV.25 Hvem er asosial? Utdrag fra «Informationsdienst Rassenpolitisches Amt der NSDAP Reichsleitung» av 20. juni 1942 I februar 1942 sa Hitler i en samtale, som også riksfører SS Heinrich Himmler deltok i: «Etter 10 år i tukthus er mennesket tapt for samfunnet uansett. Hvem vil da gi ham arbeid? Slike typer plasserer man i konsentrasjonsleir på livstid eller de drepes. I disse tider er det sistnevnte viktigere for å tjene til skrekk og advarsel. For å statuere ett eksempel skal også alle medløpere rammes». I den nasjonalsosialistiske virkeligheten ble begge framgangsmåtene brukt. Innenfor rammen av «Vernichtung durch Arbeit» omkom nesten 6000 av de 12658 «asosiale» fangene i konsentrasjonsleirer i 1942/43. Dette tilintetgjørelseprogrammet ble også anvendt på rettspsykiatriske pasienter hvis de ikke allerede var blitt offer for «Euthanasie-aktionen».

IV.26 «Die Gemeinschaftsunfähigen» av H. W. Kranz og S. Koller, Giessen 1941 Tyngdepunktet for arbeidet til Prof. Dr. Wilhelm H. Kranz og hans medarbeidere ved Institut für Erb- und Rassenpflege ved Universitetet i Giessen var å påvise at kriminell og asosial atferd var arvelig. I sine bøker betegner Kranz og Koller de menneskene som ikke ville/kunne tilpasse seg de nasjonalsosialistiske forholdene, som kriminelle og ikke-kriminelle «asosiale», som det menneskelige samfunns og sivilisasjons «kloakk og avføringsprodukter». De anbefalte tvangssterilisering, tvangsarbeid og frakjennelse av de folkelige æresrettigheter for beskyttelse av samfunnet. I 1941 ble medisinstatistikeren Siegfried Koller (f.1908) leder for det nye Biostatistiske instituttet i Berlin. Etter å ha vært arrestert fra 1945-1952, ble han utnevnt til æresprofessor og direktør ved Institut für Medizinstatistikk i Mainz. Fra 1953-1962 var han samtidig leder for avdelingen for befolknings- og kulturstatistikk ved Statistischen Bundesamt. Som nestor i medisinsk statistikk fikk Koller i 1982 Bundesverdienstkreuz.

IV.27 Heinrich Wilhelm Kranz (1939) Prof. Dr. Heinrich Wilhelm Kranz (1897-1945) hadde mange ledende stillinger innenfor området for arvelighets- og raseforskning. Fra 1939 var han rektor ved Universitetet i Giessen. 1943 overtok han professoratet etter professor Otmar Freiherr von Verschuer ved Universitetet i Frankfurt.

IV.28 Breitenau omkring 1930 Korrektions- und Landarmenanstalt Breitenau ved Guxhagen ble opprettet i 1874. De tyske arbeidshusene tjente som sikring etter en dom for tigging, landstrykeri, arbeidsskyhet, latskap, som uteliggere eller prostituerte. Nasjonalsosialistene skjerpet denne straffeformen betydelig. Oppholdet i arbeidshusene, som tidligere hadde vært på 2 år, ble nå uten tidsfrist og kunne til og med bli livsvarig. Allerede i årsrapporten fra 1933 kunne ledelsen med glede rapportere at tallet på innleggelser hadde økt betydelig etter den nasjonalsosialistiske revolusjonen. Tallet på de innlagte økte fra 24 i året 1932/33 til 125 i året 1933/34. I forbindelse med «Aktion Arbeitsscheu» 1938 ble 11.000 såkalte arbeidssky mennesker innbrakt til arbeidsinnsats i konsentrasjonsleirer. En del av Breitenau-fangene ble satt til arbeid i fangeleiren Rodgau ved Dieburg fra 1939. Kort tid etter at loven «Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses» trådte i kraft begynte ledelsen å se etter arvelig belastede beboere. Å være fri for arvelige sykdommer ble kriterium for å bli løslatt. En stor del av de innsatte ble tvangssterilisert. I 1933 ble det i tillegg opprettet en konsentrasjonsleir for politiske fanger. Fra 1940 tjente arbeidshuset også som oppsamlingsleir for mennesker som skulle overføres til konsentrasjonsleir, og for kvinnelige tvangsarbeidere. Anstalten ble definitivt stengt først i 1949.

IV.29 Landesrat Bernotat var fornøyd med forslaget om at sikringsfanger fra Heil- und Pflegeanstalten skulle plasseres i arbeidsleirer, 2. juli 1938

IV.30 Selma K., 1932 Selma K. hadde allerede i 1932/33 og 1936/37 vært på Landesheilanstalt. I 1937 ble hun på nytt innlagt for «holdningsløs psykopati». Anstaltsdirektøren meddelte 21. april 1939 følgende til det statlige kriminalpolitiet: «Hennes helsetilstand tillater et lengere opphold i en konsentrasjonsleir. Hun er i stand til å kunne arbeide». Prostituerte gjaldt som arbeidssky, åndelig og moralsk mindreverdige samt asosiale av nasjonalsosialistene. Allerede i mai 1933 ble den tilsvarende § 361 RsTGB skjerpet; prostituerte ble i tiden som fulgte mål for massearrestasjoner. Ettersom de ble regnet som arvelig syke, ble de offer for tvangssterilisering og «Euthanasie», og ble henvist til arbeidshus og konsentrasjonsleirer som vaneforbrytere. Likevel forble prostitusjon prinsipielt legal. I krigspolitikkens interesse ble gjenopprettelse av bordeller og kasernelignende treffsteder med prostituerte for soldater og fremmedarbeidere beordret av inenriksministeren i 1939. Kvinnelige tvangsarbeidere og KZ-fanger ble tvunget til å prostituere seg.

IV.31 Overføring av pasienter i Landesheilanstalt Haina til konsentrasjonsleiren Mauthausen, 4. april 1944 Etter § 42b StGB ble sinnssyke kriminelle lagt inn på Heilanstalter. Denne gruppen av pleietrengende var allerede blitt offer for den nasjonalsosialistiske tilintetgjørelse-politikken i forbindelse med «Euthanasie-aktionen».

IV.32 Fangearbeid i konsentrasjonsleiren Mauthausen, 1941 Konsentrasjonsleiren Mauthausen ble opprettet kort tid etter okkupasjonen av Østerrike. En hovedgrunn for plasseringen var steinbruddet «Wiener Graben». Siden 1943 eksisterte det forskjellige rustningsindustrier i spesielt opprettede haller. Over 200.000 mennesker arbeidet der. Rundt halvparten av fangene ble drept eller overlevde ikke det pinefulle livet i konsentrasjonsleirene. Allerede våren 1941 gjaldt også «Euthanasie-aktionen» for konsentrasjonsleirene. Mellom april til august 1941 ble 2500 fanger fra konsentrasjonsleirene Sachsenhausen, Mauthausen, Buchenwald og Auschwitz drept med gass i drapsanstaltene Hartheim og Sonnenstein. En stor del av ofrene tilhørte fangekategorien de «asosiale.» Prof. Werner Heyde, medisinsk leder for «T-4 aktion» betegnet de «asosiale» fangene som de «verste minusvarianter», som «bionegative» og heller sjelden «i stand til dressur».

Mannlige og kvinnelige tvangsarbeidere

IV.33 Søknad fra Sofia P. om at hennes datter som var plassert i Landesheilanstalt Merxhausen skulle få komme hjem, 22. januar 1944 Under andre verdskrigen ble over 10 millioner krigsfanger og tvangsarbeidere deportert til det Tyske Rike. Disse måtte arbeide først og fremst i krigsindustrien og andre steder hvor det var mangel på arbeidskraft. De av dem som ble arbeidsuføre pga. sykdom skulle sendes tilbake til hjemlandet, likeledes gravide tvangsarbeidere. Mange døde i såkalte «Rückkehrersammellagern» (oppsamlingsleirer for de som skulle sendes hjem). Den hessiske leiren Pfaffenwald ved Bad Hersfeld var en slik innretning. Der ble det også foretatt tvangsaborter. Fra høsten 1942 ble framfor alt polske og sovjetiske syke personer transportert til «Euthanasieanstaltene» og drept. I alle hessiske Landesheilanstalter ble under krigen fysisk og psykisk syke tvangsarbeidere pleiet. Mange av disse menneskene led under den ydmykende behandlingen de fikk av sine tyske arbeidsgivere, dårlig pleie og hjemlengsel.

IV.34 Beskjed om forflytting av Anna P. den 10.1.1944 fra Landesheilanstalt Merxhausen, 29. mars 1944

IV.35 Liste over samlingsplasser for transport av sinnssyke polakker og arbeidsfolk fra Øst-Europa, 6. september 1944 Fra september 1944 overførte helse- og arbeidskontorer samt bedriftsleger psykisk syke tvangsarbeidere umiddelbart til «Sammelanstalten». Hadamar var ansvarlig for provinsene Kurhessen, Nassau og området Hessen. Landesheilanstalten tilhørte den typen som både var samlings- og drapsanstalt. Til sammen 583 kvinnelige tvangsarbeidere fra Polen og Sovjetunionen, og 15 fra vesteuropeiske land ble drept her i tidsrommet juli 1944 til mars 1945 innenfor rammen av «Euthanasie»-aksjoner. Derunder var også mange tuberkulosesyke.

IV.36 Oppfordring til overføring av sinnssyke kvinnelige østarbeidere fra Landesheilanstalt Marburg til «Sammelstelle» Hadamar, 1 juni 1944 I Hadamar ble de overførte, blant disse også småbarn, allerede den samme kvelden forgiftet med medikamenter.

IV.37 Alexandra G. (1944) Den 21.-årige russiske tvangsarbeideren Alexandra G. ble etter et selvmordsforsøk den 13. januar 1944 innlagt ved Marburg Landesheilanstalt. Allerede 23 januar det samme året døde hun. Nedskrevet dødsårsak: «Schizofreni med sterk uro, hjertesvikt.» Hun ble spart for transporten til Hadamar. Liket hennes ble overlatt anatomisk avdeling i Marburg.

Soldater, bombeoffer, gamle mennesker.

IV.38 Aldershjemmet Köppern i Taunus, (1934/35) Gamle mennesker i offentlige institusjoner hørte til den gruppen som ble dårlig forsørget under nasjonalsosialismen. Aldershjem skulle drives så sparsomt som mulig. Fra 1. oktober 1934 ble pleiesatsene for langtidssyke senket fra 4,10 riksmark til 3,70 per dag. I institusjonen var 347 mennesker plassert.

IV.39 Heil- und Pflegeanstalten som reservesykehus, hastebrev 5. august 1942 Gjennom opptrappingen av luftkrigen over Tyskland ble gjenopptakelsen av «Euthanasie-aktionen» satt i gang i stor stil. For å kunne benytte Landesheil- und Pflegeanstalten som «reservesykehus» ble anstaltspasientene planmessig forflyttet til «Euthanasie»-sentrene. Ansvarlig for dette var igjen Dr. Karl Brandt, som i mellomtiden hadde blitt forfremmet som «General-kommissar» for Sanitäts- und Gesundheitswesen. Etter ham ble disse drapene kalt: «Aktion Brandt». På nytt ble mennesker forflyttet i store sentralstyrte transporter tiil drapsanstaltene. Nå gjaldt det beboere på aldershjem, mennesker som pga. bombe angrepene på de store tyske byene hadde fått nervesammenbrudd og som hadde reagert med skjelvinger, lammelser og døvstumhet.

IV.40 Frankfurt am Main etter et bombeangrep på Domen, 1944

IV.41 Rapport angående innleggelse av Gertrud Sch. i Ausweichkrankenhaus Rheinhöhe, 5.10. 1946 Landesheilanstalt Eichberg mottok innenfor rammen av «Aktion Brandt» kronisk syke i stor stil. De utgjorde i 1943 allerede halvparten av pasientene ved Eichberg. På grunn av fullstendig underernæring hadde de knappe overlevelsesmuligheter.

IV.42 Soldat Walter P., 1941 Døde under opphold i Hadamar etter å ha blitt overført fra Landesheilanstalt Hamburg-Lange 1943. Dødsårsaken var angivelig «Marasmus und Paralyticus».

Del V: Bearbeidelsen

Prosessene

V.1 Nürnberger legeprosess, 1946 Saken: «De forente stater av Nord-Amerika mot Karl Brandt og andre» ble som den første Nürnberger prosess behandlet av et tribunal som bestod av amerikanske dommere. Anklagen fra 25. oktober 1946 innbefattet 23 anklagede personer. Punkt Il i anklagen berører det strafferettslige ansvaret for utførelsen av de grusomme medisinske eksperimenter som ble utført på konsentrasjonsleirfanger, krigsfanger og andre personer. I tillegg kommer «de systematiske og grusomme mordene på gamle, psykisk syke, uhelbredelige syke, barn med misdannelser og andre som ble gasset i hjel eller fikk dødelige injeksjoner eller på andre måter døde på sykehjem, hospitaler og institusjoner». (Anklagedokument 11/9). Legeprosessen startet 9. desember 1946 og pågikk til 19. juli 1947. 15 av de anklagede, derunder Karl Brandt, ble dømt til døden ved henging. 5 leger ble dømt til livsvarig fengsel. Henrettelsene ble utført i fengselet i Landsberg ved Lech.

V.2 Gjenoppgravde lik i Hadamar av drepte russere og polakker, 1945 Den 8 oktober 1945 startet forhandlingene om drapene i Hadamar på arbeidere fra Øst-Europa i Landeshaus Wiesbaden. Forhandlingene foregikk for den amerikanske militærdomstol og varte i syv dager. Statsadvokaten betegnet det som hadde foregått i Hadamar som det mest grusomme, motbydelige, umenneskelige og feigeste som amerikanerne hadde sett siden okkupasjonen. De anklagede henviste til befalinger fra Landesrat Bernotat. Alfons Klein prøvde å rettferdiggjøre drapene på de tuberkulosesyke arbeidene fra Øst-Europa på grunn av smittefaren. Den 15. oktober 1945 ble alle anklagede dømt skyldige. Noen ble dømt til døden ved henging, andre til livsvarig fengsel, de øvrige til 30 års fengsel. Dødsdommene ble utført, og de andre ble benådet etter at de hadde sonet en del av straffen.

V.3 Irmgard Huber, oversykepleier i Landesheilanstalt Hadamar, under den første Hadamar-prosessen, 1945 Irmgard Huber (født 1901) var fra 1932 sykepleier og senere oversykepleier i Hadamar. Hun deltok aktivt i drapene med medikamenter. I 1945 ble hun dømt til 25 års tukthus. I 1947 ble soningstiden redusert til 8 år, som bare delvis måtte sones.

V.4 De anklagede under den andre Hadamar-prosessen, 1947 Den 24. februar 1947 startet den andre Hadamar-prosessen i Frankfurt. De 25 anklagede ble beskyldt for drap eller medhjelp til drap på tyske syke i Landesheilanstalt Hadamar. Den 21. mars 1947 falt dommene. Legene Hans Bodo Gorgass (annen rekke ytterst til høyre) og Adolf Wahlmann (midt i bildet) ble dømt til døden for mord på henholdsvis minst ca 1.000 mennesker og minst 900. Begge dommene ble omgjort til fengselsstraff, og i 1950-årene ble begge benådet. De andre anklagede ble dømt til tukthus i 8 år.

V.5 Leger dømt til døden, 1947

V.6 Melding fra en mor til uttalelsene i Eichberg-prosessen, 13. november 1946 2. desember 1946 startet forhandlingene mot de anklagede fra Landesheilanstalt Eichberg. Anklaget for drap var den tidligere direktøren Dr. Friedrich Mennecke, overlege Dr. Walther Schmidt, en oversykepleier og noen pleiere. 21. desember samme år ble Mennecke dømt til døden for massemord, hans stedfortreder dømt til livsvarig fengsel for mord i minst 70 tilfeller. De andre ble dømt til opp mot 8 år i tukthus. Dr. Mennecke døde kort tid etter i fengselet, hans stedfortreder ble løslatt etter å ha sonet 7 år i fengsel.

V.7 3 x dødsstraff, 1947 Kalmenhof-prosessen startet i Frankfurt den 20. januar 1947. Dommen falt 30. januar samme år. Den tidligere direktøren Wilhelm Grossmann, legen Dr. Hermann Wesse og legen Dr. Mathilde Weber ble dømt til døden for et ubestemt antall drap. Ingen av dødsstraffene ble fullbyrdet, men ble i stedet omgjort til opphold i tukthus.

V.8 Uttalelse fra Dr. Ernst Schneider, medisinsk direktør ved Landesheilanstalt Weilmünster, til statsadvokaten i Limburg, 22. februar 1946 I sentrum av rettssaken stod spørsmålet om institusjonens og direktørens aktive deltagelse i forflytningsprogrammet. Schneider følte seg ikke skyldig, til tross for diverse rapporter om sjikanering av beboerne ved institusjonen og den unormalt høye dødsraten. Det ble ikke rettssak i forbindelse med «Euthanasie» i selve Landesheilanstalt.

V.9 Ernst Schneider, 1937 Dr. Ernst Schneider (født 1880), medlem av NSDAP siden 1933, var direktør ved Landesheilanstalt Weilmünster. En aktiv deltagelse i «Euthanasie»-aksjonen kunne ikke påvises i hans tilfelle.

Uvitenhet og fortrengsel

V.10 Plassering av Kaiser-Wilhelm-Institut für Hirnforschung i Landesheilanstalt Marburg, 5. januar 1947 Under nasjonalsosialismen stod Kaiser-Wilhelm-Institut for hjerneforskning i nær kontakt med lederne for Aksjon T-4 og fikk overlevert hjernene til de drepte til forskningsformål. Likevel fikk instituttet etter 1945 offentlig støtte, medarbeiderne, deriblant lederen for den Hirn-histopathologiske avdeling i Berlin-Buch Julius Hallervorden, fikk sentrale posisjoner også etter navneendringen av instituttet til Max-Planck-Institut für Hirnforschung.

V.11 Julius Hallervorden, før 1945 Prof. Dr. med. Julius Hallervorden (1882-1965) uttalte seg i Nürnberger-prosessene: «…Det var et vidunderlig materiale blant disse hjernene, utviklingshemmede, misdannelser og tidlige barnesykdommer. Selvfølgelig tok jeg imot hjernene. Hvor de kom fra og hvordan de kom til meg var virkelig ikke mitt anliggende».

Anerkjennelse av ofrene, markeringer og minnesmerker

V.12 Søknad om nåde for legen Mathilde Weber fra innbyggere i Wörsdorf ved Idstein, (1948) Til tross for kjennskapet til forbrytelsene under nasjonalsosialismen fikk både legen og direktøren ved Kalmenhof stor støtte fra befolkningen. De krevde revisjon av dommene. Ordføreren i Idstein betegnet Dr.Weber i 1948 som en stor velgjører overfor soldater og krigsfanger. I 1954 søkte byen Idstein på nytt om nåde for legen, som ennå ikke hadde startet soningen sin. Etter 2/3 av soningen ble hun løslatt. I 1960 kunne hun igjen praktisere som lege.

V.13 «Ein Arzt sitzt im Zuchthaus: Darum sterben Tausende» Avisartikkel. Etter tallrike nådeansøkninger for Dr. Walther Schmidt, den tidligere lederen for spesialavdelingen for barn i Eichberg og stedfortredende leder av Landesheilanstalt, og en mengde presseartikkler, ble Schmidt benådet og løslatt fra fengsel i 1953.

V.14 «Bund der Zwangssterilisierten» etablert i Detmold, februar 1987

V.15 Relieff til minne om «Euthanasie»-ofrene i inngangshallen på det psykiatriske sykehuset i Hadamar i 1953 I 1950-årene begynte man å ivareta minnet om de drepte menneskene i Hadamar. Drivende kraft var den andre Landesdirektor ved Landeswohlfahrtsverbandes Hessen Dr. Friedrich Stöffler (1894-1982). I 1961 offentliggjorde han en rapport om «Euthanasie»-forbrytelsene i Hessen.

V.16 «Mennesker skal respektere hverandre» – stål fra Hadamar gravplass. I 1964 ble Hadamar gravplass innviet av Kirchenpräsident Martin Niemöller, som et minnesmerke for ofrene som døde under «euthanasia» prosjektet.

V.17 Innvielse av en minnetavle i det psykiatriske sykehuset Herborn, 1989 Bearbeiding av hendelsene i Heilanstaltene under nasjonalsosialismen og minnet om ofrene fikk en større betydning for de forskjellige institusjonene i begynnelsen av 80-årene. Minne-og diskusjonsarrangementer var begynnelsen på en intensiv drøfting om forbrytelsene fra fortiden.

V.18 Minnestedet Hadamar, 1990 I 1990 ble minnestedet Hadamar på den sentrale plassen av «Euthanasie»-forbrytelsene i Hessen satt i stand på nytt. Ved siden av de ennå synlige, rystende rester av gassmordene fra 1941 blir det gitt en omfangsrik fremstilling av det som skjedde under nasjonalsosialismen.

Fra Hadamar til Løvebakken

Vårt folk…

«Funksjonshemmede er ikke en gruppe i noen annen forstand enn at vi blir diskriminert og ekskludert fra store deler av samfunnet, fordi vi har noen fysiske eller psykiske kjennetegn som andre mennesker gjenkjenner og definerer som avvik eller «funksjonshemming».» – Bengt Lindquist, tidligere spesialrådgiver for FN

Vil vi fjerne? Som i Hadamar?

Holdt nede – stengt ute

Det er en villet politikk at:

• forskjellen mellom inntektene til funksjonshemmede og inntektene til befolkningen for øvrig har økt hvert år fra 1980. Den gang var inntektsforskjellen 30%. I 1995 var gapet økt til 42%, og det øker fortsatt.
• inntektsforskjellen mellom «vanlige husholdninger og husholdninger med funksjonshemmede i 1999/2000 var ca.102 000 kroner.
• 50% av alle unge som har en funksjonsnedsettelse, er uten arbeid. Samtidig ønsker 9 av 10 arbeid, mens de oppfordres til å søke uføretrygd.
• gjennomsnittlig lønnsinntekt økte med 67% fra 1967 til 1999, mens Grunnbeløpet (G), som de fleste trygdeytelser beregnes ut fra, kun økte med 28%.
• funksjonshemmede som gruppe har lavere utdanning enn befolkningen som helhet.

Dette er også villet politikk:

• 2000 norske skoler er ikke tilgjengelige for funksjonshemmede barn.
• Åtte av ti Oslo-skoler som var nye eller nyoppusset høsten 1999, brøt med plan- og bygningslovens krav om tilgjengelighet.
• Bare 1 av 20 boliger er tilgjengelig for funksjonshemmede.
• I 2004 bodde 1722 funksjonshemmede i institusjon mot sin vilje, og tallet er økende.
• I Norge er 20% av bussene lavgulvbusser. I Sverige er andelen 60%, i Tyskland er den 90%.
• De fleste mennesker kan reise kollektivt så ofte de vil. I Oslo kan funksjonshemmede reise med TT – Transporttjenesten for funksjonshemmede 75 ganger i året, i andre kommuner 4-5 ganger i året.
• 60% av alle offentlige bygninger stenger mennesker ute.
• I en kartlagt bydel i Oslo er 83% av helse- og servicerlokaler utilgjengelige for bevegelseshemmede. Det samme gjelder for 73% av butikker og spisesteder, 50% av kultur- og andre publikumslokaler og 33% av bydelsforvaltningens egne tiltak/lokaler.

Dette er fakta som er vel kjent for myndighetene. «Men», sier politikerne, «å realisere målet om full tilgjengelighet for alle, vil kreve svært store investeringer som regjeringen finner uforenlig med kravene til et stramt budsjett og behovene for innsats på andre områder». (Stortingsmelding «Nedbygging av funksjonshemmende barrierer» 2004).

Skyldes dette at de som har makt til å bestemme, fortsatt baserer prioriteringene sine på ideer om at mennesker har ulik verdi? Har det noe å gjøre med arvegodset fra Hadamar?

Når bestialiteten kamufleres som barmhjertighet

Vi er mange som «Baby» – ikke drep oss! Oscar for beste film 2005 gikk til Clint Eastwoods «Million Dollar Baby». «Baby» brekker nakken i bokseringen. Hun blir lam fra halsen, vil ikke leve lenger og ber sin trener og gode venn om å ta livet av henne. Resultatet omtales som «barmhjertighet». Man glemmer at det handler om et drap. Hollywood har med dette gitt sin heder til en film som sier at det er helt OK å drepe et menneske som har brukket nakken og blitt lam.

Barnedrap i barmhjertighet… 12 år gamle Tracy Latimer fra Canada ble i 1993 drept av sin egen far. Han erklærte seg ikke skyldig, men erkjente at han direkte hadde forårsaket sin datters død. Tracys dødscelle var førerhuset på farens lastebil. Faren bandt henne fast med noen filler, før han startet motoren på lastebilen for å forgifte datteren med eksos. Faren satt bak på bilen i minst 30 minutter og så på at hun døde. Tracys pappa hevdet at handlingen ikke var kriminell. Den var barmhjertig, ettersom Tracy var født med cerebral parese. Under rettssaken ble det dannet flere støttegrupper som støttet faren i at dette var barmhjertighet, og at Tracy har det bedre som død.

Har dette noe med tankegodset fra Hadamar å gjøre?

Fosterdiagnostikk eller rasehygiene?

Barna vi ikke vil ha «Etter vår mening ville det være en stor fordel om tilstander som Downs syndrom og Huntingtons sykdom kunne utryddes helt. Dette gjelder også andre medfødte defekter.» – Legeforeningens råd for legeetikk, 1991

I Norge aborteres ca 20 barn hvert år fordi de har Downs syndrom. I tillegg aborteres et antall barn med ryggmargsbrokk og andre funksjonsnedsettelser. Kriterier for genetisk fosterdiagnostikk i Norge handler for det meste om muligheten for å avverge at det fødes barn med funksjonsnedsettelser.

Har mennesker forskjellig verdi? En norsk mor som i 2005 ønsker seg en jentebaby, kan ikke få senabort begrunnet i at fosteret er en gutt. Den samme moren kan få senabort dersom fosteret har en funksjonsnedsettelse. Betyr dette at en jentebaby er mer verdt enn en baby med Downs syndrom? At vi har akseptert at mennesker har forskjellig verdi?

Har dette i så fall noe med Hadamar å gjøre?

Helsepersonell dreper fortsatt med loven i hånd

Fra 1984 har utviklingen i Nederland vært slik:

• Aktiv dødshjelp var først forbeholdt døende mennesker som ved full bevissthet ba om det.
• Aktiv dødshjelp ble utvidet til å omfatte «psykisk klare» mennesker med uhelbredelige sykdommer eller funksjonsnedsettelser.
• Aktiv dødshjelp kunne etter hvert også gjelde deprimerte mennesker «ved sine fulle fem», som hadde et «rasjonelt ønske om å begå selvmord».
• Aktiv dødshjelp kan nå også omfatte uklare personer (med for eksempel Alzheimer) som har bedt om det mens de var kompetente.
• Retten til selvbestemt aktiv dødshjelp gjelder for personer ned til 12 år.

I Nederland har 31 % av barnelegene drept barn. I Nederland kan legene også utføre eutanasi på barn under 12 år, hvis de mener at barnets lidelser er uutholdelige, eller hvis barnet har en uhelbredelig sykdom. En undersøkelse viser at 8% av alle barn som døde i Nederland i et gitt tidsrom, var drept av leger.

Går det noen linjer hit fra Hadamar?

Hva koster en funksjonshemmet?

På 90-tallet ba Fremskrittspartiet om et innvandrerregnskap. Det vakte avsky. Hvorfor godtar samfunnet funksjonshemmederegnskap?

Særlig kostnadskrevende personer Funksjonshemmede med et stort assistansebehov blir omtalt som særlig kostnadskrevende. Denne betegnelsen får man, om man har behov for tjenester for mer enn 700 000 kroner i året.

Oslos skolebudsjett for 2005 tildelte ekstra ressurser for å kompensere for anslåtte merutgifter. Slik ble elevene priset:

• Utviklingshemmet: 217 000 kroner
• Autisme: 426 000 kroner
• Multifunksjonshemmet: 292 050 kroner
• Atferdsvansker: 227 450 kroner
• Språkvansker: 161 900 kroner

Verdiløse liv?

• En 11-åring med lese- og skrivevansker blir nektet fullverdig livsforsikring.
• En person som er avhengig av rullestol etter en ryggmargsskade, får ikke tegne livsforsikring.
• En mor blir nektet å kjøpe livsforsikring til sin åtte år gamle datter med Downs syndrom. «Det går ikke an å tegne brannforsikring på et hus der det har begynt å brenne i kjelleren», sier Finansnæringens Hovedorganisasjon.

Ser vi noen trekk fra Hadamar?

Det perfekte menneske

Det legges et stort press på oss alle, om å være sterk, frisk, selvstendig, effektiv og pen. Store summer går med til skjønnhetsprodukter, slankeprodukter og helsekostprodukter. Både tid og penger legges igjen i helsestudioer og treningsinstitutter, og både formue og særpreg ofres hos de nye mirakeldoktorene innenfor den plastiske kirurgien.

I tillegg legges det stor vekt på at om vi skal lykkes, så er det først og fremst opp til oss selv. Det er opp til vår egen vilje – og evne til å satse alt.

Idealene er høye – målet er «det perfekte menneske».

Føler du deg trygg? Eller kjenner du gufset fra Hadamar?

Vil man bli kvitt oss?

Begrepet «Eutanasi» – Den vakre død – var nazistenes måte å demme opp for kritikk av deres holdninger til menneskeverdet. De omskrev drapene til «barmhjertige» handlinger. Den gangen, for seksti år siden, sto begrepet eutanasi for en utsortering av medmennesker ved bruk av metoder som vi i dag finner umenneskelige, uverdige og uakseptable i et sivilisert samfunn. Dette var aktiv dødshjelp brukt for at framtidens samfunn skulle passe med nazistenes ideologi.

I år 2005 brukes begrepet eutanasi ofte i diskusjonen om «aktiv dødshjelp», og da i betydningen «barmhjertighetsdrap». Etter å ha sett denne utstillingen, burde varsellampene blinke rødt hos oss alle: Hvilket moralsk fundament ønsker vi å bygge framtidas samfunn på, når den historiske bruken av eutanasibegrepet blir så til de grader avdekket som i denne utstillingen?

Hvor vil diskusjonen om eutanasi i år 2005 føre oss – og vårt samfunn?

I Norge i år 2005 har vi åpnet for utsortering av fostre med skader eller arvelige funksjonsnedsettelser. Abortloven åpner for å avbryte svangerskap på «medisinsk grunnlag», og legene benytter gjerne termen «uforenlig med liv» når de skal forklare hvorfor man hindrer barn med funksjonsnedsettelser fra å bli født. Diskusjonen går høyt om hvorvidt vi skal utvide denne muligheten til å velge bort mennesker, ved å gi adgang til abort på medisinsk grunnlag helt opp til sekstende svangerskapsuke.

Leger, helsepersonell, jurister og menigmann diskuterer også kriteriene for «barmhjertighetsdrap» på mennesker med enkelte sykdommer eller skader. Det eksisterer en utbredt oppfatning om at en del sykdomstilstander og funksjonsnedsettelser er å sammenligne med «en skjebne verre enn døden».

Begreper som «en verdig død» dukker opp i sammenhenger der vi kanskje heller burde snakke om muligheten til et verdig liv.

Ligger det et felles ønske til grunn, bak nazistenes framtidssamfunn og det framtidssamfunnet som den norske helsesektoren i år 2005 legger opp til? Ønsket om et framtidssamfunn der funksjonshemmede ikke lenger finnes.

Hvor går grensen mellom «oss» som skal ha livets rett, og «de andre»? Hvem er «oss»? Hvem er «de andre»?

Vi håper du som har sett denne utstillingen har fått noe å tenke på.

Hilsen ULOBA